Nå må man snart erstatte anbudsprinsippet med noe mer hensiktsmessig og moderne. Anbud gir gårlige løsninger, liten kontinuitet og mye lappverk, foruten at det produserer mye etterarbeide. Dessuten er det mange oppgaver som ikke egner seg for anbudskamp.
Jeg vil slå til orde for en ny type inngåelse av prisinnhenting, med langtidsansvar og en hel rekke nye kravfaktorer.
Anbudsprinsippet er modet for dynga!
Et naturlig spørsmål ville jo være ‘Hva slags forslag til forbedring har du?’
At anbud i seg selv gir dårlige løsninger, er jeg uenig i. Anbud, brukt på områder der det passer (Det bør eksempelvis være mulig å måle kvaliteten på tjenesten som tilbys) er egnet til å få en tjeneste som oppfyller de kravene anbudsgiver har satt for en billigst mulig penge.
At kontinuiteten blir lidende er vel også en påstand som må begrunnes ytterligere – hva med en tjeneste som tilbys av en offentlig etat som hvert eneste år skal omorganiseres for å enten forsøke å få mer ut av pengene som puttes inn eller – for den saks skyld – for å passe bedre inn i malen i den forrige ledelsesboken etatslederen leste?
Langtidsansvar? Vel, ta det inn som et av anbudskriteriene.
Mange av skrekkhistoriene vi har lest om anbudsproblemer de siste årene skyldes mer at vedkommende som har lagt ut anbudet ikke har hatt nok kompetanse på området; det er ikke et problem med anbud i seg selv – som rett og slett er å finne den beste prisen på en gitt vare/tjeneste. (Dette er forøvrig noe de fleste av oss gjør i butikken hver dag, uten at vi ønsker å erstatte det med noe annet…)
For å parafrasere Churchill – ‘Anbud er den verste måten å få noe gjort på, med unntak av alle alternativene.’
Det er rimelig å forlange av det offentlige at de på vegne av oss alle kjøper inn varer og tjenester til lavest mulig pris og til den kvalitet som vi fortjener. Det å hente inn priser på engangsinnkjøp over en viss størrelse er ikke bare fornuftig, men gjennom EØS-avtalen lovpålagt. Jeg kan være enig i at det er uhensiktsmessig å legge ut f.eks bussruter på anbud hvert år. Det er her ikke anbudet som sådan som er problemet, men tidshorisonten. En privat aktør som vinner et anbud på bussrute bør ikke miste konsesjonen med mindre han misligholder konsesjonsvilkårene. Alternativet er at det offentlige skal ha monopol på en del (og stadig flere?) samfunnsområder. Det er et dårligere alternativ.
Å dropppe anbudsformen i innkjøp er far off.
Glem det.
Selvsagt skal man ha prisinnhenting. Det er dagens anbudssystem som er avlegs. Det er for eksempel tullete at at transportaktør skal kunne miste sitt område, bare for at området skal ut på anbud. Det er jo først etter noen år at ting har gått seg til, og fungerer.
Jeg vil også kritisee den korte horisonten offentligheten har å planlegge på pga. anbudsprinsippet. Det hindrer langtidstenkningen og politikeres ansvar for langtidseffekter.
Jeg er i grunnen overrasket over hvor korttenkt mange er, hva angår å klamre seg til dagens anbudsform.
Det virker jo som at problemet ditt ikke er med anbud som sådan; heller med tidshorisonten man gjerne har på tildelingen av kontrakt.
Dette er typisk ett av kriteriene man tar med i en anbudsprosess; det er (med forbehold om at jeg vet velsignet lite om EØS- og/eller forvaltningsrett) ingenting som hindrer en kommune i å eksempelvis invitere til en anbudsrunde på drift av et sykehjem i 25 år.
Dette er et problem som neppe blir bedre med en annen måte å innhente priser på – kortsyntheten rundtom blir neppe mindre om man setter et annet navn på selve prosessen.
Og, igjen – hva foreslår du som et mer egnet alternativ?
Jeg vil kalle det noe annet, fordi ordet “anbud” er for forslitt og assosiert med kortsiktighet. Har egentlig ikke tenkt så mye på nytt begrepsnavn.
Nei, det er ikke bare tidshorisont jeg vil ha endret i prinsippet, men en rekke andre ting. Bla.a. bør pristilbydere ærklære å ta samfunnsansvar og ha klart definert miljøansvar. På den måten reduseres bla.a. avfallsmengden når vinnende pristilbyder iverksetter etter å ha fått anbudet.
I offentlige virksomheter med kommandostruktur er det å se på som outsoarcing. Det gjør man i mange virksomheter for å konsentrere seg om det man er bedre på enn gjennomsnittet og for å få inn spesialkompetanse. Samtidlig er anbud en av måtene korruption virker, i både privat og offentlig sektor. Så det er rimelig utfordrende, men langt fra umulig.
Man kan jo fint komplettere anbud med noe annet. Som å kombinere sosiale verdier med liberale samtidlig. Altså sosialliberalisme. I så fall kan kunden selv velge hvem som skal utføre velferdstjenesten og det offentlige betale. Hvor stor del betalingen skal være kan løses på flere måter. Kanskje i forhold til billigste anbud som oppfyller visse minstekrav eller i forhold til hva det koster det offentlige å selv produsere tjenesten. Venstre har enda ikke fått på plass sosialliberale løsninger innen noen områder så vidt jeg vet, men det virker som om flere ønsker dette.
@Trygve:
Pristilbyderne bør etter min (liberale) mening ikke forventes å ta noe samfunnsansvar utover å forholde seg til gjeldende lover og regler.
Et argument for dette synet er at ‘samfunnsansvar’ er et altfor diffust begrep til å ha særlig mening. La tilbyderen tjene penger på tilbudet han gir, betale skatt av dette overskuddet – som samfunnet så kan benytte til whatever samfunnet pleases.
Etter min mening en langt bedre ordning enn at man enten skal spesifisere hva som menes med ‘samfunnsansvar’ i enhver kontrakt det offentlige inngår eller -grøss- forbeholde seg retten til å komme med stadig nye krav til en tilbyder etter at kontrakt er inngått.
Man kan ikke forvente at en bedrift skal gjøre noe som helst som den ikke for betalt for, derfor må ting som f.eks. arbeidsforhold, klimahensyn m.m. være spesifisert i betingelsene.
Apropos pris og samfunnsansvar:
I løpet av bedriftskampanjen har jeg diskutert litt dette med anbud og offentlige innkjøp med bedriftsledere. Det er et tankekors at seriøse bedrifter ikke har noe imot at det offentlige stiller en hel rekke krav om alt fra miljø til sikkerhet osv. når de legger ut anbud, som bedriftene søker å oppfylle i tilbudet til en konkurransedyktig pris – for så å oppleve at det offentlige til syvende og sist utelukkende går for billigste alternativ og ser bort fra de andre kravene de selv har satt. Jeg har selvsagt bare snakket med noen få, så deres oppfatning behøver ikke være gjeldende over hele linja – og det håper jeg det ikke er. For jo, vi skal selvsagt sørge for at kommuner og andre offentlige instanser ikke bruker undøvendig mye penger på varer og tjenester de kjøper inn, men samtidig må det heller ikke bli slik at det offentlig tvinger bedrifter i kne og blir en pådriver til at bedrifter flytter utenlands.
Godt poeng Sesselja.
Men ikke så enkelt å implementere slik at alle opptrer likt. Men det er soleklart at offentlige etater må være proffesjonelle i anbudsbehandling og ikke etterlate seg en småbedriftslandskap i laser etter fullførte prosjekter.