Vi ser, til det i utrengsmål kjedsommelige, at noen gnager på angsten for FrP og vil gjøre for/mot FrP til en sak i valgkampen. Venstre er i mot FrP sin politikk, det er det da ingen tvil om.  Derimot skal Venstre selvsagt  ikke være i mot å vurdere å delta i en eventuell borgerlig regjering.

Venstre må løftet blikket mot det som er vårt egentlige mål, nemlig å få den oppslutningen som speiler vår moderne ideologi. Vi må overta innvandringsdebatten, ta enda større eierskap i miljødebatten og gå i front for utvikling av skoler og barnehager. Dersom vi i tillegg legger fra oss hangen til å ty til lettvinte finansielle løsninger som omfatter skatteøkninger, vil vi utløse det velgerraset som vil gjøre Venstre til en politisk aktør ingen kan komme utenom.

Arbeiderpartiets velgere er ytterst ustabile, og av god grunn: Den sosialistiske drømmen om jobb, bolig og hytte, er oppfylt i Norge, og moderne velgere har individuelt fokus og omsorg for individ,fellesskap og miljø som sine hovedideer. Dette er ektefødte barn av Venstre, men uklar etterplapring i Ap.

Høyre sine velgere er i en tilsvarende situasjon, hvor de ser at partiets ideologi tilhører et aldrende verdisyn og at partiet alltid kommer til å forbli et talerør for den eventuelle storkapitalen.

FrP på sin side har mange velgere som tar sterk avstand fra partiets rabiate populistiske særtrekk. Disse ser seg om etter alternativer, og finner av og til Ap og av og til Høyre.

De bør finne Venstre, som er det de leter etter.

Derfor må Venstre ut av den støvskyen vi selv hvirvler opp i ørkesløse diskusjoner om regjeringsteorier, slik at vår politikk blir synlig.

Taletrengte bidragsytere her bør, dersom de har Venstre sin fremgang som hovedsak, bidra til fokusering om politikkens hovedsaker og legge fra seg ørkesløse FrP diskusjoner.

Da vinner vi valget i 2013.

LOs leder Roar Flåthen har brukt mye energi i det siste på å angripe Venstre for å være ”ytterliggående, rå og brutale” i arbeidslivspolitikken. Spørsmålet er om det ikke er LO som er mest rå og brutal. De er opptatt av seg selv og sine. De som er innenfor. Venstre er like opptatt av de mange som er uorganisert, arbeider i en bedrift uten tariffavtale eller som går direkte i markedet med sin kompetanse og kunnskap. Enten via vikarbyråer eller som selvstendig næringsdrivende.

Det er selvfølgelig LOs suverene rett å være opptatt av best mulig gjennomslag og å sikre flest mulige privilegier. Det blir imidlertid skivebom å angripe andre for også å være opptatt av de som har valgt en annen tilknytning til arbeidslivet enn fast ansettelse i offentlig sektor eller en veletablert bedrift. Ja det er rått, ytterliggående og brutalt.

La meg ta noen eksempler:

LO sier nei til EUs vikårbyrådirektiv, et direktiv som sikrer vikarer de samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansettelse og som hylles av den europeiske fagbevegelsen. LOs argument mot, bunner først og fremst i at det blir mer lukrativt å være vikar, og dermed ”friere” fra det organiserte arbeidsliv. For Venstre er det viktig å sikre alle gode lønns- og arbeidsvilkår helt uavhengig av ansettelsesform.

LO sier nei til forslag fra Venstre om å innføre en nasjonal fastsatt minstelønn fordi det vil svekke LOs posisjon i de årlige lønnsoppgjørene. For Venstre er det mest målrettede virkemiddel mot sosial dumping nettopp klare og tydelige regler og minimumsstandarder som gjelder for alle. Uansett.

LO sier nei til forslag fra Venstre om å lovfeste arbeidstakernes rettigheter knyttet til permittering, fordi dagens ordning der dette reguleres mellom partene i arbeidslivet ”fungerer tilfredsstillende” for de fleste. For Venstre er det viktig å sikre at alle har lovfestet viktige rettigheter knyttet til arbeidslivet, ikke bare at det er sånn noenlunde funksjonelt for de fleste. Det er ulogisk at midlertidighet, oppsigelse og overtid skal lovfestes, mens permittering ”ordnes på kammerset”.

Venstre har gjennom historien gått i bresjen for en rekke universelle ordninger – ofte i nært samarbeid med fagbevegelsen. Det handler om alt fra innføring av folkeskole, via lovfesting av 8-timersdagen, til innføring av universell folketrygd. Det paradoksale er at når Venstre fortsatt vil sikre universelle ordninger – like vilkår for alle uansett tilknytningsform til arbeidslivet – ja så stritter LO og fagbevegelsen mot.

Privileger skal sikres, de andre kan seile sin egen sjø. Eller for å si det med Roar Flåthens egne ord. ”Vi kan ikke akseptere at gratispassasjerer skal sikres, ved at uorganiserte skal sidestilles med organiserte uten å betale kontingent.” Det er i hvert fall rene ord for pengene. Fagbevegelsens makt er viktigere en arbeidstakernes makt over egen arbeidssituasjon. Det er i så fall en rå, ja sågar brutal politikk overfor alle de som har valgt annerledes enn det LO liker.

Venstres visjon er et åpent og inkluderende arbeidsliv hvor hver enkelt har mulighet til å realisere mest mulig av sitt potensial, der stengslene mellom sektorer er brutt ned og der det ikke er uvanlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver og det å drive sin egen virksomhet i løpet av en yrkeskarriere.

Uavhengig av hva man mener om det korporative Norge og fagbevegelsen makt og innflytelse vil det i framtiden være færre som naturlig faller inn under dagens fagorganiseringsmønster. Vi vil gå fra et enkarriere-samfunn til et multikarriere-samfunn. Utfordringen er at system og regelverk fortsatt henger igjen i gamle strukturer og skaper hindringer for naturlig å flytte på seg i arbeidslivet. Framtiden kan enten møtes ved å stritte i mot, hvilket åpenbart er LOs strategi, eller man kan legge til rette for at flest mulig kan og vil ta del i framtiden, hvilket er Venstres strategi.

Skal vi lykkes, er det helt nødvendig at reguleringene i arbeidslivet i stor grad baseres på universelle ordninger og regler – som gjelder for alle uavhengig av organiserings- og tilknytningsform. Dette må både gjelde for lovverk knyttet til arbeidsmiljø, det må gjelde for pensjonsregler og trygdeytelser og det må gjelde ordninger hvor staten i en eller annen form bidrar økonomisk – direkte eller indirekte.  Derfor må også ordninger som IA-avtalen og AFP enten gjelde for alle eller avvikles. De kan ikke bare gjelde for den privilegerte gruppe arbeidstakere som allerede i utgangspunktet har det aller best.

Trine Skei Grande,
Venstres leder 

Libya bestod politisk som en ettpartistat ved såkalt direkte demokrati, hvor revolusjonslederen hadde all makt. Det var en almen folkekomite (regjering) og en almen folkekongress (nasjonalforsamling med 1000 representanter) som rådga og støttet revolusjonslederen. Gaddafi tiltok seg makten i landet i 1969, da den daværende konge ble avsatt. Den nye tid med Gaddafi var preget av et omfattende sosialiseringsprogram og nasjonalisering av oljerikdommene. I løpet av 1970-årene økte levestandaren betraktelig for det breie lag av befolkningen. Men rent militært ble landets forsvarsevne styrket med sovjetisk bistand. Og Gaddafi-regimet forsøkte å bli dominerende i den arabiske verden ved å føre en «urolig og aggressiv» utenrikspolitikk, og ble etterhvert nært knyttet til diktatoren Idi Amin i Uganda, det revolusjonære Iran og palestinere. Radikale politiske frigjøringsbevegelser i Afrika som er inspirert av Gaddafi-regimet benyttet internasjonal terror som metode i sine politiske kamper. Allerede siden 1980 har USA konfrontert Libya et utall ganger for å ramme Gaddafi sitt hovedkvarter. Opposisjonen i landet bestod hovedsaklig av de militære, og de har forsøkt å styrte Gaddafi flere ganger. Det synes som at presset i 2011 for å innføre frie demokratiske politiske valg og et flerpartisytem i Libya, resulterte i bl.a. norsk bombing. Vesten presset Libya militært for å oppnå indre politiske reformer i landet, men reformene uteble. Det å bombe andre land for å oppnå politiske reformer synes ikke å være moralsk riktig. Bombingen drepte ca. 80 000 libyere.Tidligere har norske regjeringer kritisert USA for tilsvarende ugjerninger, men nå er altså Norge best i krigføring, og terroristen Gaddafi er eliminert.

Politisk vold er ikke, og bør ikke være, tolerert. I Vesten betraktes terrorisme som uriktig, uakseptabelt og illegitimt. Intensjonen for den vestlige vold i Libya var å hindre voldsutøvelse, og støtte en politisk opposisjon. Det synes å være et stort tankekors at den norske sosialistiske regjering anno 2011 anvender brutale militære midler mot en arabisk sosialistisk selvstendig stat, og er med på fremme et mulig facistisk arabisk styre i Nord-Afrika. Forsvaret i Norge bør ikke benyttes i frigjøringsoperasjoner utenfor Vest-Europa, men fortsette å opprettholde freden på eget territorium. Internasjonal bistand bør heller ytes av de utmerkete bistandsorganisasjoner som NORAD, Fredskorpset, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp. Norge hadde kunnet komme langt i hjelpe-og utviklingsarbeid for 430 millioner kroner.

Sverre J.Aune

Disse ordene blir ofte misbrukt i politikken, men Venstre er det eneste partiet i Norge som faktisk deler disse verdiene. SV står til en viss grad for likhet og brorskap, med sitt egalitaristiske syn på naturresurser, men ikke i forhold til markedsøkonomi. SV er sosialister, så individuell frihet kan de aldri påberope seg. Arbeiderpartiet er kollektivister, og med innvandringspolitikken, miljøpolitikken og frykten for private løsninger kan de heller ikke kalles egalitaristisk eller liberale, så der er det bare brorskapet som er viktig.

Senterpartiet er plassert på på en helt annen konfliktakse enn den tradisjonelle Høyre-Venstre aksen. Sp er et sentrumsparti på den tradisjonelle aksen, men er et fløyparti på konfliktaksen Urban-Rural, hvor de kjemper for distriktspolitikk.

Høyre er det partiet som historisk står i sterkest kontrast til de sosialistiske partiene, men de har også delvis omfavnet velferdsstaten de senere årene. Miljø, innvandring og utjevning  av klasseskiller er ikke noe Høyre har vært opptatt av. De er opptatt av økonomisk vekst, for en hver pris, altså ren kapitalisme. Høyre er liberalkonservative, altså vil de ha en fri markedsøkonomi, men er også opptatt av hvordan ting historisk har vært.

Frp er et merkelig parti, det er et parti for sterk nedsettelse av skatter og avgifter, et skinnende helsevesen, mye penger til samferdsel, et sterkt politi, strengere straffer, stoppe innvandring og drive rovdrift på naturen. Det er ikke lett for et parti som Venstre å finne samarbeidsløsninger med Frp, men vi har noen felles verdier. Markedsøkonomien er fellestrekket på borgerlig side, individets frihet er et annet. Frp er ikke så mye verre enn andre, men vi må si ifra om hva vi ikke kan akseptere. Venstre kan ikke akseptere Frps miljøpolitikk og innvandringspolitikk. Om det er mulig å samarbeide i regjering etter valget, vil nok avgjøres på disse områdene.

Vi har også konfliktflater mot KrF. Her er det spørsmål om partnerskap, abort, kirkens rolle i samfunnet som vi er uenige i. Venstre setter menneskerettighetserklæringen først og KrF setter bibelen først i verdispørsmål.

Altså, hvis man er opptatt av frihet, likhet og brorskap, har man bare ett valg, Venstre!

Politistillingene skal ikke nødvendigvis være helt likt fordelt over hele landet som følge av  geografiske forskjeller i hvor mye kriminalitet som begås og såkalte kriminalitetsutløsende faktorer. Eksempelvis er det ifølge SSB velkjent at unge menn begår langt flere lovbrudd enn eldre menn. Det er derfor rimelig at et politidistrikt med mange unge menn har flere politistillinger til rådighet enn et politidistrikt med mange eldre menn. 

Politimestrene er avhengig av budsjettmidler for å kunne tilsette flere politifolk i sitt distrikt. Politidirektoratet gir årlig de enkelte distriktene en rammetildeling, som distriktene selv skal disponere slik at innbyggerne får en best mulig polititjeneste.  De årlige budsjettrammene for hvert distrikt fastsettes med utgangspunkt i en matematisk fordelingsmodell. Denne modellen ble utarbeidet høsten 2002 av et lite, privat konsulentfirma.  

Konsulentene fikk i oppdrag å utvikle en ressursfordelingsmodell som setter alle politidistriktene i stand til å ivareta sine oppgaver på en likeverdig måte. Modellen er basert på statistiske analyser (regresjonsanalyser) av data fra 2001 om hvilke forhold som forklarer forskjeller i kriminalitet mellom distriktene. 

I sine analyser fant konsulentene blant annet at antall innbyggere i tettsteder over 50 000 innbyggere, antall sosialhjelpsklienter og antall fjernkulturelle innvandrere i distriktet har stor betydning for hvor mye kriminalitet som begås. Disse forholdene gir derfor stor uttelling i fordelingen av budsjettmidler mellom politidistriktene.  

Flere politimestre har også uttalt seg kritisk til dagens fordelingsmodell ut fra at den slår feil ut for deres politidistrikt og gir et misforhold mellom oppgaver og ressurser.  Politidirektoratet innrømmer også at fordelingsmodellen slår uheldig ut, blant annet for små byer. Det er flere grunner til å stille spørsmål ved holdbarheten til fordelingsmodellen, og dermed ved om politiressursene fordeles på en rettferdig måte mellom distriktene.

Konsulentene sin sluttrapport fra prosjektet presenterer hovedfunnene fra de statistiske analysene, men gir ikke en detaljert beskrivelse av disse. Det er dermed vanskelig for utenforstående å vurdere den faglige holdbarheten i analysene. En slik mangel på full åpenhet og etterprøvbarhet er uheldig både ut fra grunnleggende forskningsprinsipper og prinsipper for god forvaltningspraksis.    

Fordelingsmodellen er til en viss grad basert på konsulentene sine egne skjønnsmessige vurderinger. Det er derfor positivt at konsulentene i sitt arbeid med modellen fikk politifaglige innspill gjennom møter med mange av politidistriktene. Politidirektoratet skal også ha gjennomført en intern høring, hvor Riksadvokaten, politidistriktene og tjenestemannsorganisasjonene fikk gi tilbakemelding.

Politidirektoratet gjennomførte, slik jeg forstår det, ikke en bred, formell høring ved innføringen av ressursfordelingsmodellen. Dermed fikk ikke SSB, Politihøgskolen og andre relevante fagmiljøer mulighet til å komme med kritiske kommentarer til konsulentene sine analyser og konklusjoner, som grunnlag for kvalitetssikring og dermed en bedre fordelingsmodell.   

I rapporten fra 2002 tilrår konsulentene at fordelingsmodellen bør evalueres med jevne mellomrom, for eksempel hvert tredje år. Konsulentene anbefalte en slik jevnlig gjentakelse og etterprøving av de statistiske analysene som grunnlag for å vurdere om sammenhengene som modellen baserer seg på fortsatt er gyldige eller om andre faktorer må brukes for å fange opp forskjeller i ressursbehov mellom politidistriktene. 

Politidirektoratet har per 2012 fortsatt ikke gjennomført en evaluering av fordelingsmodellen gjennom nye statisitiske analyser, til tross for den klare anbefalingen om å gjøre dette. Dermed er det all grunn til å stille spørsmål ved om kriteriene som inngår i den ti år gamle fordelingsmodellen og vektleggingen av disse er treffsikre ut fra dagens kriminalitetsbilde.

Politidirektoratet bør nå prioritere høyt en fullstendig gjennomgang av fordelingsmodellen, som burde ha vært gjort for flere år siden. Direktoratet har varslet en gjennomgang av modellen i forbindelse med den bredt anlagte resultatreformen. I denne gjennomgangen må direktoratet legge opp til åpne og inkluderende prosesser med høy grad av faglighet, uavhengighet og bred deltakelse. Dette er nødvendig for å få en fordelingsmodell som setter alle politidistriktene i stand til å ivareta sine oppgaver på en likeverdig måte, og dermed kan få legitimitet både i politidistriktene og blant folk over hele landet.  

Men hvis vi ikke blir flere mennesker som kan jobbe, og vi klarer ikke å øke oljeproduksjonen ytterligere - Er det da noe som skal tilsi at vi skal fortsette med kontinuerlig reell vekst?

Mange land pumper mye penger inn i systemet og tar opp masse gjeld, for å komme over krisen og fortsette med den gode veksten vi er vant med – Men er det sikkert at det er noe mer å hente?

Jeg er ikke sikker på at oljepengene er trygge i dagens marked. Den tryggeste investeringen man kan gjøre er å forberede samfunnet på en overgang til en bærekraftig verden etter oljealderen, for den overgangen blir nok mye tøffere enn “eldrebølgen”.

Når vi slår fast at 70 år ikke er mer enn et komma i menneskehetens tid, så er det viktig å bli minnet på hatet som vi nordmenn serverte det jødiske folk under disse skammens dager i 1942. Nazistene skal ikke fratas ansvaret for drapene som ble begått. Men vi skal i dag ikke være likegyldige eller naive i forhold til hvem som gjorde det mulig. 776 norske jøder ble drept i nazistenes leire. I motsetning til myndighetene i andre nasjoner var norske myndigheter villige til å lokalisere de norske jødene. Det var nordmenn som banket på dørene til norske jødiske familier. Og det var nordmenn som gikk inn i klasserommene og hentet ut klassens jøde. Det var nordmenn som sto for innsamlingen og overleveringen til tyskerne. Den 26. november 1942 ble 532 jøder stuet sammen på lasteskipet Donau, og sendt til konsentrasjonsleiren i Polen. Kun ni av disse unnslapp og kom tilbake. Paradokset forsterker seg da vi vet at jødene ble fratatt sitt statsborgerskap ved arrestasjon og de hvite bussene hadde som oppdrag å bringe tilbake de med norsk statsborgerskap. Regjeringen ville ikke finansiere hjemtransport av de som ikke kunne vise til sitt statsborgerskap. Altså, de arresterte jødene. En grotesk og statlig logikk. Det var i store deler Ap-styrte og oppnevnte statsinstitusjoner som deltok i disse nådeløse og groteske handlinger. Det var også Ap’s regjering som ikke reagerte da landet ble beleiret. Ap’s forsvarsministerium var ikke tilstede med svar når oberst Eriksen på Oscarsborg oppdaget krysseren Blucher i Drøbaksund 9. april 1940. Uten en enslig offisers resolutte handling ville det sett enda verre ut. At den regjeringsoppnevnte undersøkelseskommisjonen av 1946 la et unnskyldende slør over passiviteten og defaitismen til regjering og offiserskorps og til gjengjeld hengte ut oberst Eriksen som en litt lurvete person som kunne prise Herren for at han unnslapp lov og dom, da blir det en skammelig og grotesk historie utav det. Var det dette Jens ba om unnskyldning for? Regjeringen Nygaardsvolds ”brukkne gevær”? Eller er det en realitetssjekk som får statsministeren til å ta til orde for de handlingene som ble begått av nazifiserte og mindre nazifiserte nordmenn under krigen? Jeg tror det er sterk kombinasjon. En beklagelse har bare en verdi dersom vi lærer av våre feil. ”Intet menneske, ingen minoritet skal behøve å leve i frykt her i landet”, sier Jens i sin beklagelse. Det er et utsagn som virkelig forplikter. De strømningene som i dagens samfunn åpenbarer seg er ikke i stor motsetning til det man så i førkrigsårene og som senere fikk manifistere seg i krigsårene. De er bare innrettet litt annerledes. La oss alle ta et oppgjør med oss selv, slik at ikke nordmenn om 70 nye år vil si: hvorfor var jeg skeptisk til de med annen hudfarge, legning eller religiøs overbevisning? Hva var det som gjorde at jeg oppfattet meg så suveren? I Venstre setter vi de liberale verdiene i fokus. Det betyr at du blir gitt din frihet og tar ditt ansvar. Ansvar for egne handlinger er alltid det viktigste. Det er ditt ansvar at det ikke skjer igjen.

Med Jens sin uforbeholdne unnskyldning som bakteppe er det viktig å holde fokus på hvilke verdier de forskjellige politiske partier representerer i dag. Foran valget i 2013 vil forhåpentligvis Venstre klargjøre sitt forhold til de, eller det partiet som i dag ikke har tatt tilstrekkelig avstand til fremmedfrykt og mangel på menneskeverd. Venstre kan ikke på sin ideologiske plattform under noen omstendighet samarbeide om regjeringsmakt med FrP. Det er et samarbeid jeg som venstremedlem ikke kan godta. Ikke under noen omstendighet. Jeg er gitt min frihet, jeg tar mitt ansvar.

Marginalskatten i Norge er for de fleste 36%, å øke denne vil være et incentiv til å jobbe mindre, så vi beholder denne. Hvis vi bruker en borgerlønnsmodell som sier at alle betaler 36% flat skatt, med 150000 i refunderbar skattekreditt vil de som tjener over 415000 betale noe skatt, mens de som tjener mindre vil få litt borgerlønn. Siden 415000 er omtrent gjennomsnittslønnen i Norge vil vi nå ha finansiert borgerlønnen til 2,5 mill sysselsatte nordmenn.

Så skal alle studenter, pensjonister, barn, kunstnere, uføre og bohemer få sin lønn… det er den andre halvdelen av befolkningen. 2,5 mill ganger 150 tusen er 375 mrd kroner. Hva er den beste måten å finansiere dette?

Hvis vi skal følge ideologien om at en skal ha sin del av naturresursene vil svaret være grunnrenteskatt – grunnrente er avkastningen et stykke land gir utenom arbeidet som blir gjort der og bygningene som står der. Vi har idag en form for grunnrenteskatt på vannkraft og oljeresurser, men alle andre eiendommer har også en grunnrente… En eiendomsmegler sier at de tre bud er: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet… Er ikke beliggenhet enten natur-skapt eller samfunns-skapt? Jo flere mennesker som deler på en attraktiv tomt, jo billigere blir det for hver enkelt. Om en gårdeier eier halve sentrum må han skatte av fordelen av beliggenhet. Men skatten hans øker ikke hvis han oppgraderer standarden på byggene sine, men skatten kan øke om samfunnet investerer i kollektivtransport og flotte gågater… fordi det trekker flere folk forbi hans næringseiendom uten at han har betalt for det. Så la oss si at vi får rundt 350mrd på denne skatten (nå tjener vi 377 mrd kun på olje, men det er jo ikke noe vi vil gjøre for alltid)

Moms? bra eller dårlig? Jeg mener en forbruksavgift på varer er bra, unntatt økologisk produsert mat, fordi vi forbruker av verdens ikke-fornybare resurser. Moms på tjenester derimot er vanskelig å rettferdiggjøre. Skatt på forrurensning er også veldig riktig, fordi det er en ekstern virkning som markedet ikke priser inn. La oss si at forbruk og miljøavgifter gir 250 mrd.

Da har vi etter borgerlønnen 225 mrd til andre offentlige oppgaver:

Forsvar: 40 mrd
Politi, Rettsvesen, Brannvesen: 40 mrd
FN-bistand: 25 mrd
Offentlig forvaltning og kollektive goder:  100mrd
Overskudd: 20mrd

Her ser du kanskje at det ikke finnes helse og skole. Det må jo også finansieres:

Det trekkes en offentlig helseforsikring på 30000 fra borgerlønnen til alle borgere, dette gir 150mrd til helsevesen.
Skole og barnehage må foreldrene betale med barnets borgerlønn.
Lån til skolepenger til høyere utdanning får man fra lånekassen. Et studieprogram på 180 poeng vil koste 240000kr … omtrent det samme som en student tar opp i lån idag… men livsopphold er betalt med borgerlønn.

Da har alle borgere minimum 10000 utbetalt i måneden og helseforsikring. Pensjon utover borgerlønnsnivå er ikke en offentlig oppgave.

Kommunen er velferdssamfunnets førstelinjetjeneste. Det er her vi retter våre forventninger, mottar velferdstjenester og stiller politikerne til ansvar. Men kommunen møter også forventninger fra staten. Forventninger og pålegg om hva som skal leveres for de midlene som sendes ut i landets 429 kommuner. En kommunes mulighet til å selv øke inntektene, begrenser seg i stor grad til innføring og nivåregulering av eiendomsskatten. Og den vil – paradoksalt nok – nesten ingen av oss ha. Svaret på alt vi ønsker oss, er som oftest mer penger. Mer penger til skolen, mer penger til eldreomsorgen, mer penger til barnehagene, jernbanen, veiene, universitetene og mer penger til helsevesenet. Samtidig vil vi helst betale mindre skatt, ha færre avgifter og lavere egenandeler. De stigende forventningers misnøye bidrar til at offentlig sektor og norske kommuner står overfor store utfordringer. Hvordan møter vi disse utfordringene? Det finnes ingen enkle svar, men det finnes mange åpenbare debatter. I dag legger politikerne lokk på to av de viktigste. Den ene handler om fremtidens kommunestruktur, og den andre handler om forholdet mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Den første vil nesten ingen ta i, og den andre ender alltid opp i en unyansert og polarisert debatt om allergi eller glorifisering av private aktører. Å ta lokket av disse debattene er et godt sted å begynne.

Det er bred politisk enighet om at store deler av oljeformuen skal settes på bok, slik at vi også i fremtiden kan ha en offentlig sektor som sikrer det velferdsnivået vi har i dag. Og selv om skattenivået i Norge er et særdeles politisk ladet spørsmål, finnes det en smertegrense for hva vi kan ta inn over skatteseddelen. Grensene for offentlige pengestrømmer, demper likevel ikke forventningene til offentlige prestasjoner. Privat næringsliv svarer på økte forventninger med økt effektivisering, blant annet gjennom automatisering, utflagging og endrede eierstrukturer. En lærer eller en sykepleier kan verken automatiseres eller flagges ut. Skal offentlig sektor produsere mer, trengs det flere i arbeid – ikke færre. Når Statistisk Sentralbyrå anslår at vi vil mangle 18 000 lærere innen 2020, og vi også vet at behovet for omsorgsarbeidere er stort, så er ikke mer penger et godt nok svar alene. Til sammen er tilgangen på finansiering og tilgangen på arbeidskraft de to viktigste begrensningene for den offentlige velferdsproduksjonen i fremtiden. Det kan ikke være noe alternativ å la være å snakke om akkurat det.

I dag ser vi en nærmest religiøs tilnærming til forholdet mellom offentlig og privat sektor, der begge politiske sider barrikaderer seg i skyttergraver, nærmest av gammel vane. Nyansene forsvinner og debatten dør ut i et munnhuggeri om hvem som skal betale for kulturen; kommunen eller private. Og om hendene i eldreomsorgen skal være varme eller kalde. De populistiske fristelsene er store. ”Gjør det sjøl”, sa ordfører Arvid Grundekjøn (H) i romjula, da han forsøkte å starte en debatt om forholdet mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Debatten strandet allerede i startgropa. Venstresidens kritikk av Grundekjøns ideologisering av politikken, ble besvart med tilsvarende ideologiske kruttsalver. Enkel politisk mynt! Jeg kan være uenig med ordføreren i mye av det han sier og gjør, men å ikke ville ta debattene han inviterer til, er en håpløs tilnærming. Når Kari Henriksen (Ap) reagerer på Grundekjøns utspill med å fortelle at hun er redd for at veldedighet skal settes i et politisk system der fattige, syke eller skoleplasser avhenger av rikes almisser, legger hun til grunn en ekstrem versjon av offentlig ansvarsfraskrivelse. En versjon i alle fall ingen politikere i Kristiansand forfekter. Stortingsrepresentanten anerkjenner viktigheten av frivillig innsats, men definerer private aktører som rike mennesker som gjerne kan gi av sin overflod. Det er kanskje underholdende med politiske debatter der nyansene er fjernet og politikerne står steilt mot hverandre i hvert sitt hjørne. Men det er neppe veldig konstruktivt, og det er ofte langt til de gode løsningene. Etter valget har vi fått et mer todelt politisk landskap i Kristiansand, med en tydelig, konservativ posisjon og en venstreside som varsler fire år med tøff opposisjon. Vi har sett konsekvensene av det første, og venter i spenning på det siste. Det er bra med tydelige politiske skillelinjer. Men det er ikke bra om det blokkerer for de store og viktige debattene om hvordan kommunen ser ut i dag, om ti år og om femti år.

Offentlig sektor er og skal fortsatt være fundamentet i det norske velferdssamfunnet. Men det er altfor enkelt å droppe nyansene og la den steile, ideologiske debatten tåkelegge utfordringene. Kravene til velferdstjenestene skjerpes og offentlig sektor settes under stort press. Vi skal forvente mye av norske kommuner, men forventer vi for mye? Og kan vi blindt videreføre dagens velferdsmodell, der det meste er finansiert over skatteseddelen og produsert av kommunen? Spørsmålene er for viktige til å reduseres til en boksekamp mellom høyresidens glorifisering og venstresidens allergi mot privat sektor. Debatten handler om så veldig mye annet.

(Denne kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen, 13. januar 2012.)