AMLO gir håp til Mexico

 
Mexico flagg (3).png
 
 

Første desember i fjor ble Andres Manuel Lopez Obrador (gjerne omtalt som AMLO) tatt i ed som Mexicos nye president. Etter atten års sammenhengende valgkamp og på tredje forsøk som presidentkandidat sitter AMLO, som i lang tid har vært den meksikanske venstresidens frontfigur, nå med makten.

Den forrige regjeringen, ledet av Enrique Peña Nieto (gjerne omtalt som EPN), klarte ikke å få økonomien på rett kjøl til tross for høye forventninger og flere omfattende reformer. EPN var heller ikke i stand til å bremse voldsspiralen knyttet til kartellene og krigen mot narkotika, og han gjorde ingen nevneverdig innsats for å få bukt med korrupsjonen som gjennomsyrer det meksikanske samfunnet. Det er derfor knyttet store forventninger til hva AMLO kan få til. 

Det har vært gjort utallige forsøk på å sette AMLO i bås. Politiske motstandere lyktes lenge med å fremstille ham som en rabiat sosialist med autoritære tendenser, og i middelklassen er man bekymret for at han skal ende opp som en meksikansk versjon av Venezuelas Hugo Chavez. 

Blant velgere som støtter ham er bønder, arbeidere, urfolk samt den verdikonservative og den verdiliberale venstresiden, som alle håper at han skal revolusjonere det meksikanske samfunnet. Utenfra synes han å være en ny populistisk latinamerikansk leder. Valgkampen var enormt personfokusert og AMLO liker å fremstille seg selv som en mann av folket som slåss mot den korrupte “maktmafiaen”, altså den etablerte politiske eliten. 

Bak propagandaen og myten er en dreven og pragmatisk politiker, som har vært aktiv og kjent på nasjonalt nivå siden søttitallet. Han gjorde seg først bemerket innen det autoritære styret til partiet PRI (Partido Revolucionario Institucional) som kontrollerte Mexico gjennom mesteparten av det 20. århundret og frem til Vicente Fox ble valgt i år 2000 (som regnes som det første demokratiske valget siden PRI tok over makten i landet). Siden har AMLO vært leder av diverse partier på venstresiden. 

AMLO var borgermester i Mexico City fra 2000 til 2005 og er en av de mest populære borgermesterne byen noensinne har hatt. Han satte i gang flere gjennomgripende infrastrukturprosjekter, sosiale programmer og bedret langt på vei korrupsjonen i offentlig sektor innenfor bygrensene. Hans tid som borgermester markerer også starten på nesten tjue år med sammenhengende venstreorientert ledelse i byen—år der Mexico City, med lovlig selvbestemt abort og likekjønnet ekteskap, har framstått som en slags liberal oase i et fortsatt katolsk og verdikonservativt Latin-Amerika.

Fire måneder etter at han tok over presidentskapet er det fortsatt mye håp knyttet til AMLO og hele 78% av befolkningen synes han gjør en god jobb (presidential approval rating). Partiet MORENA (Movimiento Regeneración Nacional) har absolutt flertall i senatet, noe som gir ham en solid plattform til å gjennomføre politikken sin. 

AMLO har brukt de første månedene som president på å distansere seg fra makteliten. Han har nektet å flytte inn i det overdådige komplekset los Pinos, der tidligere presidenter har hatt embetsbolig og kontorer, og i stedet åpnet det for publikum. Han har avviklet presidentgarden, solgt det private presidentflyet og holder daglige pressekonferanser tidlig hver morgen. Han har kuttet høye statlige lønninger, redusert overdådige pensjoner til tidligere presidenter og skåret ned på frynsegoder til statlige ansatte. 

Dette er grep som faller i god jord hos en befolkning som knapt har merket forskjell i levestandarden siden demokratiseringen av landet startet for rundt tjue år siden. Siden 2000 har økonomien vokst i snitt to prosent årlig. Dette har ikke vært nok til å løfte opp den delen av befolkningen som lever i fattigdom—rundt 44%, et tall som har endret seg lite siden 2010.

AMLO har også tatt symbolske grep for å takle systematisk korrupsjon. Han ringte inn 2019 med en aksjon mot organisert bensintyveri, noe som i årevis har tappet det statlige oljeselskapet PEMEX for enorme verdier, men som også har vist seg å være delvis organisert av aktører inne i selskapet.

Planen fremover er preget av pragmatisme og en forståelse av at det må store grep til for å løse de kolossale utfordringene landet står overfor: korrupsjonen i offentlig og privat sektor, konflikten med kartellene, de store sosiale forskjellene og ikke minst en økonomi som sliter. Det er snakk om å legalisere marihuana, tilby amnesti til kartellene, opprette en ny nasjonalgarde som skal bedre sikkerheten, samt å straffeforfølge menneskerettighetsbrudd begått av militæret og politiet. Heller enn å oppskalere krigen mot narkotika eller drive heksejakt på alle korrupte offentlige tjenestefolk, blir det lagt vekt på forsoning og på å finne en ny og bedre vei fremover.

AMLO er fortsatt fersk i rollen som president og nyter godt av en utbredt velvilje hos en befolkning som har forståelse for at store problemer ikke kan løses over natten. De første fire månedene har han også vist vilje og evne til å ta tak i alt han har snakket om gjennom atten års valgkamp. I forholdet til USA har han vist seg pragmatisk. Han har hittil ikke latt seg friste til å reagere på stadige utspill fra Trump, men snakker om behovet for et godt forhold til naboen nord for grensen. 

Det er langt fra et rosenrødt utsyn fra Mexico City. Overgangen fra en 18 års periode som presidentkandidat til statsleder byr på utfordringer. AMLO har tilsynelatende lav terskel for å annonsere reformer og lansere politiske prioriteringer i sine daglige pressekonferanser. Og disse utspillene kommer gjerne uten å legge økonomiske analyser eller en overliggende politisk plan til grunn. Personfokuset er like sterkt som det var under valgkampen—på morgenkonferansene står statsrådene på rekke bak presidenten, men får aldri ordet.

De første tre månedene til regjeringen var de blodigste i Mexicos historie med 95 drap i snitt pr. dag. I nord truer Trump med å stenge grensene, noe som vil ha omfattende økonomiske virkninger på begge sider av grensen. AMLO lover økonomisk vekst, men det er lite som tyder på at den kommer med det første.

Det er spennende å følge den politiske og økonomiske utviklingen i Mexico. Tiden fremover vil vise om Lopez Obrador kan levere valuta for alt håpet som er investert i ham.

 

 

Stine Møller Nilsen bor i Mexico City og har studert menneskerettigheter ved Universidad Iberoamericana samt samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.

Demokrati — 8. april 2019 — Stine Møller Nilsen