Næringslivet må dyttes i en grønn retning

 
astronaut.png
 
 

Trenger vi en ny månelanding? Nye næringspolitiske stemmer i USA og Europa argumenterer for ambisiøse målsettinger i form av en “Green New Deal”.

Det skorter ikke på økonomer og finanstopper som mener det er noe grunnleggende galt med dagens kapitalisme. De viser til vedvarende økonomiske trender siden finanskrisen og noen negative utviklingstrekk som har vart lenger enn det.

Veksten i vestlige økonomier har vært laber og lite imponerende. Arbeidsledigheten i Europa er fortsatt høy. Reallønnsveksten har stort sett vært fraværende (eller negativ) for dem med middels til lav inntekt, og økonomiske ulikheter øker. Det er lite som tyder på at situasjonen vil bedre seg. Tross lave renter, er investeringer på et historisk lavt nivå. Demografiske trender legger press på offentlige utgifter. Og bak det hele lusker trusselen fra global oppvarming som man ennå ikke er i nærheten av å ha løst.  

Gule vester og grønne avgifter

Det er ikke bare økonomer som føler på et visst ubehag. Nye partier og protestbevegelser popper opp over hele verden. En av de mest tydelige protestbevegelsene er for tiden de gule vestene, som det siste halve året har hatt ukentlige demonstrasjoner over hele Frankrike. Påskehelgen ble hundrevis arrestert under kamper mellom politi og demonstranter. Selv om protestene i Frankrike handler om ulike politikkområder, var dråpen som i utgangspunktet fikk begeret til å renne over president Macrons økte drivstoffavgifter — et tiltak som gjerne blir sett som en av de mest effektive måtene å få ned utslipp på. 

Macrons skatteendringer medførte ikke bare høyere bensinpriser. Som bensin på bålet var det i samme budsjett inkludert en skattereform som ga netto skattelette til dem med høyest inntekt, og høyere skatt for dem med lavest inntekt. Fenomenet gilets jaunes tas derfor nå til inntekt for at en effektiv klimapolitikk kun er mulig sammen med en radikalt ny økonomisk politikk.

En grønn samfunnskontrakt

En av de foreslåtte skissene til en løsning på denne problematikken er en grønn samfunnskontrakt — en såkalt «Green New Deal». Ideen er at en keynesiansk investeringsbombe innenfor energieffektivisering og grønn teknologi både skal redusere utslipp og gjøre noe med de labre økonomiske utsiktene. Forslaget tar sitt navn fra Franklin D. Roosevelts «New Deal», som under den store depresjonen iverksatte en rekke offentlige initiativer for å bygge nye koalisjoner og kickstarte en økonomi som gikk på lavt gir. 

En «Green New Deal» er derfor et forsøk på å binde sammen klimaets og de gule vestenes interesser. Koblingen «Green» og «New Deal» ble først gjort av britiske New Economics Foundation (NEF) i 2008. Forslaget ble overskygget av finanskrisen, men med økonomen Ann Pettifor i spissen har NEF med jevne mellomrom gjentatt forslaget. 

Begrepet fikk først sitt virkelige gjennombrudd etter at Alexandria Ocasio-Cortez ble valgt inn i den amerikanske kongressen i 2018. Hennes enorme popularitet har fått demokratenes presidentkandidater til å vise sin støtte til en slik politikk, og har vært viktig for å danne en «ung» og mer radikal opposisjon til etablerte tungvektere som Nancy Pelosi.

Mazzucato vil ha målrettet innovasjon

Ideen om å kombinere en ekspansiv økonomisk politikk med klimamål har også funnet sin vei til EU. En av de viktigste personene i dette arbeidet er økonomen Mariana Mazzucato som tar til orde for mer målrettet og offentlig finansiert innovasjon. I 2013 ga hun ut boka The Entrepreneurial State: Debunking Public vs. Private Sector Myths hvor hun hevder at staten har spilt en langt viktigere rolle i innovasjon enn typiske fremstillinger skal ha det til. Hun angriper den romantiske ideen om den heroiske entreprenøren eller det fremtidsrettede selskapet som pådriveren for innovasjon. Staten må også være pådriver av ny teknologi for en renere energiproduksjon.

Mazzucato går imot troen på at offentlige investeringer fortrenger private investeringer og viser til historiske eksempler på at staten heller bør ses på som en aktør som bringer private investeringer inn — på engelsk «crowds in» framfor «crowds out». 

Et godt eksempel er det amerikanske forsvarets forskningsavdeling (DARPA) som var avgjørende i utviklingen av informasjonsteknologi som er grunnlaget for moderne databehandling. Alt det som gjør smarttelefonen din «smart», slik som internett, GPS, touchsensitiv skjerm og Siri, har sitt utgangspunkt i DARPA eller lignende aktører, noe Mazzucato påpeker i sin bok. Disse teknologiene, som stort sett kommer fra den offentlig finansierte forsvarssektoren, har fremmet private investeringer heller enn å hemme dem.

Det betyr ikke at private aktører ikke spiller en viktig rolle i å utvikle, kommersialisere og omforme slike innovasjoner. Det var Apple og ikke DARPA som lagde iPhone, selv om DARPA spilte en avgjørende rolle i å legge grunnlaget. Men problemet med den klassiske fortellingen er at den ikke anerkjenner kraften staten kan ha gjennom målrettet innsats for å løse store utfordringer.

Dette er hva Mazzucato kaller «mission oriented innovation policies». Poenget er at staten setter et klart mål og stimulerer til prosjekter som kan være med på å realisere dette målet. Ventureinvestorer kan være villige til å gå inn i høyrisikoprosjekter, men de har sjelden tålmodigheten som trengs for langvarige prosjekter med høy risiko. Etter Kennedys tale om at USA skulle foreta en bemannet månelanding innen ti år, var det klart at det var minst én villig aktør som sto klar til å bidra med trygg og stabil finansiering for å nå dette målet, nemlig den amerikanske staten. 

Mislykket månelanding

I Norge kan Kennedys tale minne om en ganske annen og kanskje mislykket månelanding. Det manglet ikke på store ord og lovnader om et norsk innovasjonseventyr da den rødgrønne regjeringen i sin første periode erklærte at Norge skulle ta på seg ledertrøya i den internasjonale innsatsen for å utvikle teknologi for karbonfangst og -lagring på Mongstad og Kårstø. 

Mazzucato innrømmer at det skal en del Concord-fly til for hvert internett. (Concord var et supersonisk passasjerfly, en samarbeidsavtale mellom Frankrike og Storbritannia, som aldri slo igjennom kommersielt.) Men tiltakene hun viser til er av en større skala enn et teknologisenter ved et gasskraftverk. Det kreves innovasjonssentre som DARPA, tiltak på både etterspørsels- og tilbudssiden og, viktigst av alt, en klart uttalt og troverdig vilje til å nå et mål. 

Norsk næringspolitikk

SV er i dag det norske partiet som i størst grad lufter slike ideer, og Torgeir Knag Fylkesnes sier han er direkte inspirert av Mazzucatos perspektiver. I partiets næringspolitiske plattform står det at man skal velge tre store nasjonale næringsprosjekt. For at slike storsatsninger skal gi resultater, må de riktignok være av et kaliber som overgår en enkelt stortingsperiode og ett enkelt parti. I tillegg fordrer de største målene store enheter, og aktører som den Europeiske Union er derfor uvurderlige.

I Norge er vi kanskje mer komfortable med at staten spiller en aktiv rolle i næringspolitikken enn det man typisk har vært i for eksempel Storbritannia og USA. Men ideen om at staten først og fremst skal skyve markedet i retning av grønn innovasjon gjennom prismekanismer står fortsatt sterkt. 

Det var ingen tvil på 70-tallet om at oljen skulle opp og ut, og en aktiv stat var nøkkelen til å dytte utviklingen av oljenæringen i riktig retning. Tesla har kunnet nyte godt av at flere norske regjeringer har vært klare og tydelige i at elbilandelen skal opp, og den målorienterte norske etterspørselspolitikken har gjort at Norge er verdens nest største importør av Tesla-biler. Tesla er derfor et levende bevis på at markeder ikke nødvendigvis kveles av staten, men at de skapes. Hvis staten legger til rette for det, så er det faktisk lettere å hoppe etter Wirkola. 

 

 

Tor Frøytvedt Dahl studerer for tiden politisk økonomi ved UC Berkeley og har tidligere studert ved Sciences Po Paris.

Bildet er tatt av Adam Miller og er redigert av liberal.no.

Kapitalisme — 29. april 2019 — Tor Frøytvedt Dahl