Ingen aprilspøk

 
Brasil.png
 

Det er i dag 55 år siden militærkuppet i Brasil. Natt til første april 1964 rullet tanksene inn i Rio de Janeiros gater, noe som innledet to tiår med militærdiktatur i et av verdens mest folkerike land. Militærregimet, som varte fram til 1985, er en vedvarende verkebyll i Brasils historie fordi man aldri tok et ordentlig oppgjør med fortiden etter at landet på nytt ble demokratisk.

Brasil ble inntil nylig regnet som en suksesshistorie og hyllet som ett av BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina)—framvoksende økonomier det var knyttet store forventninger til. Etter en lang og brokete historie, preget av politisk og økonomisk ustabilitet, trodde man at landet endelig var på rett kjøl.

Med en kraftig økonomisk nedtur og en korrupsjonsskandale som har rystet det politiske systemet siden 2014 har historien på nytt innhentet landet og i dag flørtes det åpenlyst med autoritære tradisjoner og det mange anser som militærets storhetstid under diktaturet.

En internasjonal trend

Den politiske utviklingen man er vitne til i Brasil er på ingen måte unik. Stadig flere demokratier går i autoritær retning samtidig som store og autoritære land som Russland og Kina hevder seg internasjonalt.

I følge Steven Levitsky og Daniel Ziblatt, forfatterne av bestselgerboka How Democracies Die, er ikke lenger militærkupp den overhengende faren for de fleste land i faresonen, men derimot at demokratiet blir spist opp innvendig av politiske ledere og partier som undergraver demokratiske normer og liberale institusjoner. Boken nådde toppen av den brasilianske bestselgerlista (Amazon Brazil) i ukene før presidentvalget i fjor høst. Årsaken var den kontroversielle kandidaten Jair Bolsonaro som skulle ende opp med å vinne valget. 

Bolsonaros Brasil oppfyller flere av Levitsky og Ziblatts kriterier for hvilke faresignaler vi skal se etter: politiske ledere som undergraver demokratiske spilleregler og som ikke anerkjenner sine politiske motstandere som legitime; politikere som aksepterer eller oppfordrer til bruk av vold og som er villige til å innskrenke sine motstanderes sivile rettigheter.

Bolsonaro har nære forbindelser til landets militære (han valgte en eks-general som visepresident og har utnevnt syv offiserer fra militæret som ministre) og vil i likhet med Filippinenes president Rodrigo Duterte gi politiet utvidete fullmakter til å forfølge og henrette kriminelle uten lov og dom. Han har gjennom hele sin politiske karriere tatt til orde for bruk av vold mot sine motstandere og har sagt at militærdiktaturet “burde ha skutt rundt 30.000 korrupte personer” inkludert den da regjerende president Cardoso (uttalelsen kom i 1999). Han har også oppfordret til bruk av vold mot sine politiske motstandere i det brasilianske arbeiderpartiet som styrte landet fra 2003 til 2016.

Tropenes Trump

Ikke uten grunn har Jair Bolsonaro blitt kalt “tropenes Trump”. Han har ved flere anledninger uttalt at han deler den amerikanske presidentens verdier og under et møte nå nylig i Det hvite hus erklærte han at de sto sammen mot “den politisk korrekte kjønnsideologien og falske nyheter”.

I likhet med Trump har Bolsonaro gjort flittig bruk av sosiale medier for å nå ut til befolkningen med sitt budskap og har mistenkeliggjort de etablerte mediekanalene, beskyldt for feilinformasjon og falske nyheter (“fake news”).

Bolsonaro ser seg selv som en selvutnevnt forkjemper for lov og orden samt tradisjonelle familieverdier og har uttalt seg skarpt kritisk mot homofili (han har sammenlignet likekjønnede ekteskap med pedofili, han sier han ville ha slått homofile hvis de kysset hverandre på gata, han stilte seg likegyldig til drapet på en homofil politiker i Rio de Janeiro og han har sagt at hvis sønnen hans var homofil var det bedre om han døde i en ulykke). I likhet med Trump har de gjentatte angrepene på venstresidens verdier og forsvaret for sosialt konservative synspunkter økt oppslutningen blant kristen-evangeliske innbyggere.

Mest kontroversielt er nok hans hyllest til militærregimet som styrte landet mellom 1964 og 1985. Bolsonaro oppfordret militæret til å feire 55 -årsjubileet for kuppet, men har møtt motstand i blant annet rettsvesenet.

Til tross for den uoffisielle tittelen som tropenes Trump er Jair Bolsonaro riktignok mer ekstrem enn Donald Trump. Som Brasil-ekspert Scott Mainwaring påpeker: Begge har tatt til orde for bruk av tortur, men der Trump vil bruke tortur mot fremmede terrorister, vil Bolsonaro bruke tortur mot egne innbyggere. Bolsonaro ligger også langt nærmere Filippinenes Duterte hva gjelder synet på bruk av politimakt og undergraving av rettsstaten samt viljen til å sette grunnleggende menneskerettigheter til side.

Brasils brokete historie

Brasil startet sin moderne historie som en portugisisk koloni med en økonomi basert på sukkerplantasjer og slaveri. Økonomien fikk et tilbakeslag på slutten av 1600-tallet da karibiske øyer tok opp konkurransen som eksportører av sukker, men kom sterkt tilbake på 1800-tallet da landet ble en ledende eksportør av kaffe. På starten av 1900-tallet sto Brasil for rundt 3/4 av all kaffeproduksjon i verden.

Et vedvarende trekk ved den brasilianske økonomien er avhengigheten av råvareeksport. I perioder med stigende råvarepriser har det gjerne gått bedre med landet og i perioder med synkende råvarepriser har det bidratt til økonomiske og politiske problemer.

Under den store depresjonen falt kaffeprisene kraftig. Og med kollaps i kaffeprisene kollapset også det politiske systemet. Republikken gikk til grunne og fram til midten av 40-tallet styrte Getúlio Vargas som diktator med støtte fra militæret.

Etter andre verdenskrig oppsto demokratiet på nytt—nå i form av “den andre republikken” (1946-1964) som i likhet med sin forgjenger “den gamle republikken” (1889-1930) var preget av ustabilitet og militær innblanding. I 1964 tok militæret kontroll over landet og styrte med hard hånd.

Under militærdiktaturet opplevde Brasil et “økonomisk mirakel” på 70-tallet i en periode med høye råvarepriser. Denne oppturen ble fulgt av gjeldskrise og tiltagende inflasjon på 80-tallet. Til slutt løp inflasjonen løpsk og nådde svimlende 2,950 prosent i 1990. Myndighetene fikk endelig kontroll over økonomien fra midten av 90-tallet gjennom reformene til Fernando Henrique Cardoso som tok sikte på å stabilisere valutaen og sikre en større grad av makroøkonomisk stabilitet.

Cardoso var den første presidenten i Brasils historie som ble demokratisk valgt for to perioder på rad, et tegn på at Brasil beveget seg i retning av et stabilt liberalt demokrati. Cardoso ble avløst av Lula da Silva som gjennomførte andre viktige reformer rettet mot de store økonomiske forskjellene i samfunnet.

Da Lula gikk av i 2010 hadde 20 millioner brasilianere blitt løftet ut av fattigdom, økonomien gikk så det suste og presidenten hadde opp mot 90 prosent støtte i befolkningen (“presidential approval rating”).

Åtte år senere er landet rammet av krise, kun 17 prosent har tiltro til nasjonale myndigheter, kun 14 prosent har tiltro til valgprosessen og 77 prosent av befolkningen mener statsapparatet er gjennomsyret av korrupsjon—i følge en gallupundersøkelse i forkant av presidentvalget i fjor høst. Da president Michel Temer (som satt fra 2016 til 2018) gikk av, var det kun 2 prosent av befolkningen som syntes han hadde gjort en god jobb (“presidential approval rating”).

Lulas presidenttid sammenfalt i stor grad med en opptur i internasjonale råvaremarkeder, en trend som snudde kort tid etter at han gikk av. Økonomisk opptur ble avløst av fall i internasjonale råvarepriser og den verste økonomiske krisen Brasil har opplevd siden den store depresjonen på 30-tallet.

Brasil er verdens fjerde største demokrati (de tre største demokratiene ut fra folketall er India, USA og Indonesia), og landet er den dominerende økonomien i Latin-Amerika (og blant de ti største økonomiene i verden). Utviklingen i Brasil er derfor urovekkende ikke bare av innenrikspolitiske årsaker men også med tanke på utviklingen regionalt og globalt.

“Hvis Brasil faller, hvis Brasil blir autoritært, vil det bekymre meg mye med tanke på resten av regionen,” uttalte Steven Levitsky i forkant av valget. “Folket i Latin-Amerika—de militære i Latin-Amerika, demagoger og demokrater i Latin-Amerika—vil følge nøye med på det som skjer i Brasil. Det vil kunne ha store negative konsekvenser for regionen.”

 

 

Marius Gustavson er redaktør av liberal.no og har bakgrunn som policy-analytiker og kommentator for tankesmier og tidsskrifter i Norge, EU og USA. Han har fordypet seg i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og er forfatter av boka From Preemptive Tightening to Preemptive Easing: The Evolution of U.S. Monetary Doctrines and Practices in the Great Moderation. Bildet er tatt av Diego Passadori og er redigert av liberal.no.

Demokrati — 1. april 2019 — Marius Gustavson