Forvandlingen av Sentral-Europa

 
Praha (Simon Wagner).png
 
 

Mange liberalere er sjokkert over framveksten av fremmedfiendtlig nasjonalisme i Polen og Ungarn, spesielt fordi begge land har gjort store økonomiske framskritt siden de ble med i Den europeiske union. Dette betyr bare at de sentraleuropeiske landenes vending i retning av populisme ikke kan forklares ut fra økonomiske forhold.

I Franz Kafkas roman Forvandlingen våkner hovedkarakteren Gregor Samsa en morgen fra vonde drømmer og finner ut at han har blitt forvandlet til et stort insekt. Ikke overraskende er Samsas familie sjokkert og har ingen anelse om hva de skal gjøre med det stygge vesenet de har foran seg.

Dagens europeere kan kjenne seg igjen i dette. Nylig ble de nødt til å erkjenne at Ungarn og Polen har gått fra å være lovende forbilder for det liberale demokratiet til å ha blitt illiberale, konspirasjons-tenkende regimer der flertallet ikke lenger tar hensyn til de som er og tenker annerledes. Nå må resten av Europa bestemme seg for hva de skal gjøre med disse ugjenkjennelige vesenene de har foran seg.

Men først bør vi tenke gjennom hvorfor disse landene har tatt en slik illiberal vending. Hvorfor har folk som ser seg selv som ekte europeere gitt sin støtte til et opprør mot Den europeiske union og omfavnet fremmedfrykt og etnisk nasjonalisme? Og hvorfor har europeiske liberalere ikke evnet å svare på denne utfordringen i tide?

Noe av problemet ligger hos de liberale elitene. De har vært for selvsikre og trodd for sterkt på de europeiske institusjonenes evne til å stagge populismen. De har heller ikke forstått at populismens appell er mer psykologisk enn ideologisk.

For å forstå den sentraleuropeiske forvandlingen, må vi huske at regionens fremste politiske mål lenge var å etterligne de vesteuropeiske landene. Denne prosessen gikk under ulike navn — demokratisering, liberalisering, harmonisering, integrering, europeisering.

Disse merkelappene markerte et forsøk blant reformivrige, post-kommunistiske politikere på å importere liberal-demokratiske institusjoner, ta til seg vestlige politiske og økonomiske modeller og omfavne vestlige verdier. I praksis innebar dette at de post-kommunistiske landene måtte ta til seg 20 000 nye lover og regler for å møte kravene til EU-medlemskap. Ingen av disse lovene og reglene ble seriøst debattert i disse landenes parlamenter.

Det å ta til seg en fremmed politisk-økonomisk modell viste seg å ha uventede og uønskede moralske og psykologiske virkninger. De som forsøker å være som andre får gjerne følelsen av å ikke strekke til — samt følelsen av avhengighet og tapt identitet.

Det å skape en troverdig kopi av en idealisert modell krever uopphørlig kritikk av — om ikke forakt for — ens egen identitet. Når et land gjennomgår en slik selvforsakelse, sitter det gjerne igjen med en vond følelse av å alltid bli bedømt. Realiseringen av et ideal er per definisjon umulig.

Ikke overraskende skapte utviklingen etter murens fall en stadig vondere følelse blant befolkningen. Den nasjonale harmen dette vakte har blitt selve drivkraften bak den nasjonalistiske bølgen som har flommet over regionen. I hjertet av den populistiske motreaksjonen er en radikal motstand mot tanken på å bli som de liberale demokratiene i vest.

En medvirkende faktor er masseutvandringen fra de sentraleuropeiske landene etter at de gikk inn i EU. Fraflyttingen bidrar til å forklare hvorfor land som lenge har tjent på den politiske og økonomiske utviklingen likevel føler at noe har gått tapt — et slags nasjonalt traume.

Mellom 1989 og 2017 mistet Latvia, Litauen og Bulgaria henholdsvis 27 %, 23 % og 21 % av befolkningen. Likeledes har 3.4 millioner rumenere — hvorav de fleste er yngre enn 40 —forlatt sitt eget land siden 2007.

Kombinasjonen av en aldrende befolkning, lave fødselstall og masseutvandring har skapt en slags demografisk panikk i regionen. Denne panikken har merkelig nok gitt seg uttrykk i fremmedfrykt — frykten for flyktninger fra Afrika og Midtøsten (hvorav svært få har endt opp i Sentral-Europa).

Det har alltid vært deler av den vesteuropeiske befolkningen som har klaget over den frie flyten av mennesker innen Den europeiske union. I dag gjør mange sentraleuropeere det samme, men av motsatt grunn.

Tenk deg en bulgarsk doktor som forlater landet sitt i søken etter bedre karriere-muligheter i den vestlige delen av kontinentet. Landet han kommer fra mister ikke bare en kapabel doktor, men også investeringen som er gjort i vedkommendes utdanning og andre former for sosial kapital. De pengebeløpene doktoren sender tilbake til sine aldrende foreldre er ikke nok til å kompensere for et slikt tap.

Dette bringer oss tilbake til det psykologiske aspektet ved den sentraleuropeiske forvandlingen. Hvis du lever i et land der de fleste unge mennesker ikke ønsker seg noe annet enn å forlate landet, vil du føle deg som en taper, uansett hvor godt du gjør det ellers i livet. Denne følelsen av tap og mindreverd forklarer hvorfor Polen har blitt et forbilde for den nye populismen. Det at landet har redusert ulikheten, økt levestandarden og kan vise til den høyeste økonomiske veksten i Europa (i perioden 2007 til 2017) spiller liten rolle i så måte.

Liberale politikere i de tidligere kommunistlandene var de fremste talspersonene for at man skulle etterligne de vesteuropeiske landenes økonomiske og politiske modeller. Disse politikerne blir i dag sett som representanter for de deler av befolkningen som har forlatt landet og som aldri kommer tilbake. Samtidig har den vestlige modellen — lenge sett som et forbilde for de sentraleuropeiske landene — opplevd sin egen krise.

Det er derfor kanskje ikke så rart at de som ble igjen i de sentraleuropeiske landene har forkastet den vestlige modellen og i dag uttrykker bekymring for den omfattende fraflyttingen.

Selv om de sentraleuropeiske landene ikke lenger ønsker å etterligne de vestlige landene, er de klar over at en oppløsning av Den europeiske union vil være en stor tragedie for deres egne land.

En forsterkning av øst-vest-skillet vil neppe reversere avbefolkningen, men vil true de økonomiske utsiktene til de sentraleuropeiske landene. Regionen ser seg derfor dratt mellom sin egen nasjonalisme og faren for at en populistisk vending kan forårsake et sammenbrudd i Den europeiske union. Uansett hvilken vei de går, har de sentraleuropeiske landenes vonde drøm blitt en vedvarende virkelighet.

Ivan Krastev er leder av Senter for liberale strategier i Bulgaria og er medforfatter av den kommende boka The Light that Failed: How the West Won the Cold War and Lost the Peace (Penguin, 2019).

Artikkelen sto opprinnelig på trykk hos Project Syndicate og er oversatt av Marius Gustavson for liberal.no. Bildet viser torget i gamlebyen i Praha, ikke langt fra der Franz Kafka ble født. Bildet er tatt av Simon Wagner og er redigert av liberal.no.

Demokrati — 23. april 2019 — Ivan Krastev