Verre er alltid mulig

 
Hijab.png
 
 

Liberalere og andre reformorienterte optimister pleier å si at “bedre er alltid mulig”. Det er vel og bra, men noen ganger er også verre en mulighet.

Ellers skeptisk anlagte liberalere føler seg litt for trygge på at de har sjølve tida – historiens gang – på sin side: kontinuerlig menneskelig kunnskapsutvikling er for naturlov å regne.

Liberale politikere er forbilledlige når det gjelder å se muligheter og skape håp, i stedet for å male fram skremmebilder, men som samfunnsbevegelse bør vi ha sjølinnsikt nok til å vedgå at framtidshåpet nettopp er et håp. Å legge til at verre også ofte er mulig, etter det optimistiske “bedre er alltid mulig”, er egentlig bare å veie realistiske konsekvenser, hvem vinner og hvem taper, opp mot hverandre før man konkluderer.

For hvis vi er fornøyde med det som er oppnådd på et samfunnsområde, tenker vi litt for ofte at det er et fellesmenneskelig Nirvana, sluttpunktet i den menneskelige utviklinga. Motstandere vil snart innse dette sjøl og gi opp sine gamle vaner, om de bare får sjansen til å velge det, “fritt og uten press”.

 

“liberalere føler seg litt for trygge på at de har sjølve tida – historiens gang – på sin side: kontinuerlig menneskelig kunnskapsutvikling er for naturlov å regne”

 

Ta likestilling mellom kjønnene og innvandring fra kulturer med mer rigid kjønnshierarki – og det er jo stort sett alle andre kulturer, det. I den saken har det liberale mantraet lenge vært at “vi kan ikke tvinge folk til frihet, de må få velge det sjøl.” Det høres logisk ut, og hvis noen, kanskje til og med flere og flere, ikke velger det, hvis de ikke ender opp med å følge flertallets lettsindige omgang mellom kjønnene? I så fall venter vi tålmodig.

Den liberale filosofen Susan Moller Okin har beskrevet hvordan kvinner stort sett alltid er mer sårbare i illiberale minoritetsmiljøer, også når de har utsikt og rømningsveier til en mer liberal majoritet. Artiklene hennes om temaet, “Feminism and Multiculturalism: Some Tensions” (1998), “Is multiculturalism bad for women?” (1999) og “Mistresses of Their Own Destiny: Group Rights, Gender, and Realistic Rights of Exit” (2002), er fortsatt aktuelle. 

Okin skriver at minoriteter er spesielt opptatte av å holde på egen egne tradisjoner når det gjelder områder som familie, kjønnsroller og samliv, i møte med en ny kultur. Det er gjerne akkurat disse områdene som regnes som avgjørende og definerende for kulturer. Dette gjør innvandrerkvinner mer utsatt for fortsatt, illiberal undertrykkelse, fordi kvinners liv og roller er mer knytta til familien og det kroppslige. Kjønnshierarkiet gjør seg sterkest gjeldende i privatsfæren. En generell, liberal påstand om at det må finnes grenser for politikk, vil dermed ramme kvinner annerledes enn menn.

 

“En generell, liberal påstand om at det må finnes grenser for politikk, vil dermed ramme kvinner annerledes enn menn”

 

Når liberalere sier at vi ikke kan forby alt vi ikke liker, og at det derfor er foreldrenes ansvar å kle på ungene etter været og sin egen tro, hvem sin side står vi da på, i kulturkonflikter mellom foreldre og barn, elev og medelever, minoritet og majoritet innad i minoriteten? Som blant andre Anne Phillips påpeker i artikkelen “What’s wrong with cultural defence?” (2007): Kulturelle minoriteter er ikke homogene, det pågår alltid forhandlinger om hvilke normer som skal være gjeldende, og hvem som skal ha makt og ikke.

Hvis ei kulturell utvikling til det verre er mulig, hva er da verst, i praksis, ikke i prinsippet? Er det unødig å forby hijab i skolen fordi en slik trend er en døgnflue, og alle jenter som vokser opp i Norge uansett vil bli likestilte på viktige områder? Hva skal vi si om små jenter som er nødt til å dekke til håret for å anses som respektable, som skikkelige, anstendige jenter, og at en slik kleskode brer om seg her? I flere storbyer i Europa, og for så vidt i den muslimske verden, rapporteres det at stadig yngre jenter tildekkes. Det kan være ulike grunner til ønsket om å markere en muslimsk tilhørighet på denne måten, men barnehijaben har dessverre konsekvenser for flere enn den som bærer den, spesielt om de er mange eller i flertall. 

 

“Kulturelle minoriteter er ikke homogene, det pågår alltid forhandlinger om hvilke normer som skal være gjeldende, og hvem som skal ha makt og ikke”

 

Likestilling mellom kjønn handler grunnleggende om at jenter og gutter, kvinner og menn, kan omgås trygt og fritt, og at de kan være venner. Verdien av dette kan ikke overdrives. 

Det verste, mest realistiske scenarioet når det gjelder nikab, det er vel at det blir mer, i stedet for mindre, populært framover. Det er ingenting inkluderende ved å akseptere en slik utvikling. Vi veit at det fortsatt fins dem som sterkt ønsker og arbeider for at kvinner må dekke seg helt til, også i vår del av verden. De mangler ikke kunnskap om alternativer, men holder fast i sin tradisjon. 

Krav om utvisking av kvinnekroppen i offentlige rom har implikasjoner for kvinners verdi og sikkerhet. At noen få rebeller kan bli fratatt sine individuelle, frie valg til å dekke for ansiktet i møte med fremmede menn, er småtteri og fullt forsvarlig, sammenligna med at færre blir tvunget til å leve sånn. Det er ikke utenkelig at noen blir mer trassige, og velger nikab som et statement om det blir forbudt, men da kan de få møte motstand fra billettører, vektere og i siste instans politifolk og rettsstaten. Det er nemlig ikke overfladiske verdier og normer de utfordrer.

 

“Likestilling mellom kjønn handler grunnleggende om at jenter og gutter, kvinner og menn, kan omgås trygt og fritt, og at de kan være venner.”

 

“Prinsipiell” er en hedersbetegnelse blant liberalere, men som Max Hayward skreiv i et innlegg publisert på liberal.no tidligere i år, er ikke liberale prinsipper ahistoriske sjablonger som alltid peiker på riktige løsninger i ellers skiftende tider og samfunn. Liberalismen har tradisjon for åpne avveiinger mellom vanskelige dilemmaer, uten åpenbare liberale eller illiberale utveier, men noen nye og utfordrende temaer som omhandler kultur og fellesskap, regnes i for stor grad som no go-områder for liberale politikere. Slik blir verre også mulig.


Bildet er tatt av M.T ElGassier og er redigert av liberal.no.


Liberalisme - 17. juni 2019 - Kine Bergheim