Autoritær ideologi utfordrer det liberale demokratiet

 
Makt.png
 
 

Den toneangivende tenkeren Robert Kagan publiserte nylig et essayThe Washington Post der han tegner opp et dystert bilde av den geopolitiske utviklingen i Trumps tidsalder. 

Autoritær ideologi er i dag den største trusselen mot det liberale demokratiet, ifølge Kagan, og utgjør både en idemessig og strategisk utfordring. “Autoritarianismen” (som han kaller det) har gjenoppstått, ”væpnet med nye og hittil utenkelige instrumenter for sosial kontroll og forstyrrelse”. Kommunikasjonsteknologiske nyvinninger styrker de autoritære regimene på hjemmebane og destabiliserer andre lands demokratier, ifølge dette perspektivet.

Sheri Berman mener trusselen mot det liberale demokratiet kommer innenfra, ikke utenfra. Les kritikken av Kagan her.

Lenge før liberalismen konfronterte kommunismen og fascismen på 1900-tallet, var dens erkerival det autoritære tankesettet til reaksjonære regimer. Motsetningen mellom liberalismens frihetsidealer og den autoritære samfunnsformen de reaksjonære kreftene i Europa ville vende samfunnet tilbake til definerte selve den politiske kampen fra den franske revolusjon og fram til første verdenskrig.

Til krig for frihet

Ifølge Kagan var første verdenskrig i realiteten en kamp mellom de liberale demokratiene (Storbritannia, Frankrike og USA) og de autoritære regimene (Tyskland og Østerrike-Ungarn), altså en ideologisk kamp mellom liberalismen og autoritarianismen. Kampen dreide seg om det den britiske statsministeren Herbert Asquith omtalte som “de europeiske friheter” — en motsetning mellom et liberalt Europa og prøyssisk militarisme.

Da Woodrow Wilson i 1917 bragte USA inn i krigen i håp om å ”sikre demokratiets plass i verden”, var det for å ”forsvare det liberale atlantiske fellesskapet mot den anti-liberale ideologien støttet opp av den tyske krigsmaskinen”.

Sluttpunktet for første verdenskrig markerte også bunnpunktet for de tradisjonelle autoritære regimene og deres ideologi. Det russiske imperiet, Habsburgernes rike, det ottomanske riket og det tyske keiserriket kollapset under kaoset fra krigen eller ble slått på krigsfronten.

Pax Americana

Kagan er en anerkjent amerikansk nykonservativ tenker, eller “liberal intervensjonist” som han kaller seg selv, og legger stor vekt på betydningen av militærmakt i kampen for en liberal verdensorden. Det var ikke slik at liberalismen bekjempet den autoritære ideologien, og senere kommunismen og fascismen, gjennom kulturkrig eller idékamp. Kampen utspilte seg bokstavelig talt på den militære slagmarken. Den avgjørende faktoren i første verdenskrig, andre verdenskrig og den kalde krigen var den amerikanske millitærmakten eller viljen til å bruke den.

I boken The Jungle Grows Back, publisert i fjor høst, beskriver Kagan hvordan militærmakt historisk har lagt grunnen for den internasjonale liberale orden. Etter den franske revolusjon og Napoleonskrigene, var det Storbritannia som sto igjen som den ubestridte stormakten på globalt nivå. Den internasjonale orden som oppsto blir av historikere gjerne omtalt som Pax Britannica, fordi den britiske sjømakten sikret åpne handelsruter og en relativt stabil verden.

Første verdenskrig kom som et resultat av at de historiske forutsetningene for en slik “britisk fred” gradvis falt bort. Etter andre verdenskrig ville USA spille en tilsvarende rolle som det Storbritannia gjorde på 1800-tallet, en periode omtalt som Pax Americana

I Trumps tidsalder har viljen til å spille rollen som en ”nasjon ulik alle andre” blitt kraftig svekket og verden står i dag uten en klar garantist for den liberale internasjonale orden. 

Svekkelsen av USAs internasjonale rolle har både geopolitiske og innenrikspolitiske opprinnelser. Internasjonalt har land som Kina og Russland hevdet seg og utfordret spillereglene i det internasjonale systemet samtidig som amerikanske velgere har gått lei av langvarige kriger og kostnadene knyttet til USA som verdenspoliti.

Historiens gang

Under den kalde krigen hadde kommunismen som tankeretning og samfunnssystem Sovjetunionen i ryggen: en militær stormakt som kunne spre sitt ideologiske budskap rundt om i verden. Samtidig var tradisjonelt autoritære regimer en skygge av seg selv, kun brikker i et stormakt-spill mellom amerikanere og russere.

Inspirert av den tyske filosofen Hegels tanker om at historien best kan forstås som en gang mot stadig større frihet, institusjonalisert gjennom en fri markedsøkonomi og det liberale demokratiet (ut fra vår moderne fortolkning), proklamerte den amerikanske statsviteren og politiske filosofen Francis Fukuyama at vi var nådd historiens endepunkt etter murens fall.

Hegel var selv inspirert av en annen stor historisk hendelse, nemlig den franske revolusjonen og dens spredning til resten av Europa gjennom Napoleons hærtokter. Med kommunismens kollaps kom følelsen av at den franske revolusjonens frihetsidealer — eller i det minste de håp for menneskeheten den vekket — endelig var i ferd med å bli fullbyrdet på verdensbasis.

De autoritære regimenes svake stilling forsterket forestillingen om at liberalismen sto alene igjen som den dominerende ideologien. Men, som det ville vise seg, var det ikke det liberale demokratiet som inntok tidligere kommunistland som Kina og Russland, men derimot en autoritær form for kapitalisme.

Spredningen av autoritære tendenser

De autoritære kreftene vinner ikke bare fram fordi de kontrollerer stater som er mektigere i dag enn det de har vært siden andre verdenskrig, ifølge Kagan. Deres anti-liberale kritikk når også fram på en overbevisende måte blant folk i de liberale landene.

Liberalismen har fra starten av blitt kritisert av de kreftene i samfunnet som støtter opp om tradisjonelle verdier. Liberalismen vektlegger enkeltindividets verdighet og beskyttelsen av menneskers og minoriteters rettigheter. Uten slike forsikringer vil samfunnet fort ende opp i et flertallstyranni.

Det var nettopp slik verden virket under ”det gamle regimet” — tiden da samfunnet var organisert hierarkisk og man måtte bøye seg for religiøse og sekulære autoriteter i utallige spørsmål som angikk folks hverdagsliv.

“Å fremheve individets rettigheter er å svekke autoriteten til kirken og andre maktinstitusjoner i samfunnet som ser det som sin oppgave å instruere individene i hva de skal tro på og hvordan de skal oppføre seg”, skriver Kagan.

Det liberale samfunnet svekker med andre ord tradisjonelle hierarkier basert på hvor du er født, hvilken sosiale rang du har samt maktstrukturer basert på familie og kjønn. ”Liberalismen vil derfor av nødvendighet utfordre ’tradisjonelle verdier’ og kulturer. Disse opprettholdes enten av maktposisjonen til tradisjonelle autoriteter eller gjennom gruppepress fra det omliggende samfunnet”.

Utfordringen av tradisjonelle maktrelasjoner vil i vår vestlige kontekst innebære en utfordring av posisjonen til den hvite, kristne majoriteten, ettersom liberalismen anerkjenner rettighetene til stadig flere minoriteter, det være seg folk med en annen religiøs tro, folk med andre seksuelle preferanser og migranter fra andre kulturer.

Det liberale samfunnet er derfor sårbart, og det vil alltid være en fare for en backlash fra de deler av befolkningen som heller mer i retning av tradisjonelle verdier, spesielt i usikre tider. Slik sett minner tiden vi er inne i nå den usikkerheten som fant sted i mellomkrigstiden.

Et dystert verdensbilde

Robert Kagan kan kritiseres for å oppkonstruere en falsk dikotomi, en todelt verden redusert til en motsetning mellom liberalisme og autoritarianisme. Som han skriver: ”Det mest betydningsfulle skillet i dag er binært. Land er enten liberale, hvilket innebærer stabile institusjoner og normer som beskytter individenes ufravikelige rettigheter [...] eller de er ikke liberale” hvilket vil si at det er lite ved det politiske systemet som beskytter individene mot staten eller flertallets potensielle tyranni.

”Autoritarianisme” er ingen enhetlig ideologi slik kommunismen var og kan ikke tilby oss ”kraftfulle verdensanskuelser” slik tidligere autoritære samfunnsformer gjorde, noe den amerikanske statsviteren Sheri Berman påpeker. I et essay, oversatt til norsk av liberal.no, kritiserer hun Kagan for å tegne et for dystert bilde av den politiske utviklingen i verden.

 

 

Marius Gustavson er redaktør av liberal.no og har bakgrunn som policy-analytiker og kommentator for tankesmier og tidsskrifter i Norge, EU og USA. Han har fordypet seg i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og er forfatter av boka From Preemptive Tightening to Preemptive Easing: The Evolution of U.S. Monetary Doctrines and Practices in the Great Moderation. Bildet er tatt av Patrick Brinksma og er redigert av liberal.no.


Demokrati — 25. april 2019 — Marius Gustavson