Brexit kan gjøre Storbritannia mer likt resten av Europa

 
Banksy Mural (thumbnail).png
 

Britenes utmelding av Den europeiske union—Brexit—var alltid en løsning på jakt etter et problem. Mange la skylden på EU for alskens problemer, og man trodde at handel med land lang borte var å foretrekke framfor handel med land i Europa. Mye av kritikken rettet mot EU er basert på falske forestillinger om årsaksforhold. Men frustrasjonen i befolkingen er også basert på høyst reelle utfordringer knyttet til den britiske økonomiske modellen.

 

“Britenes utmelding av Den europeiske union—Brexit—var alltid en løsning på jakt etter et problem.”

 

På etterspørselssiden er britisk økonomi preget av høyt forbruk og lav sparing. Dette gir seg uttrykk i et lavt investeringsnivå og et vedvarende underskudd på driftsbalansen (som kan sees som det videste målet på handelsbalansen). Dette henger igjen sammen med et høyt gjeldsnivå og høye boligpriser drevet fram av rask kredittvekst (i form av boliglån), som i sin tur henger sammen med en stor (og lite regulert) finanssektor.

På tilbudssiden er industriens andel av samlet verdiskaping liten sammenlignet med andre rike land, mens tjenestesektorens andel er tilsvarende høy. Kanskje enda mer iøynefallende er tjenesteproduksjonens svært høye andel av britisk eksport. Storbritannia skiller seg fra andre store økonomier ved at landet eksporterer omtrent like mye tjenester som industrivarer (målt ut fra verdien på eksporten).

I tillegg til det som er beskrevet over, finner vi et sterkt polarisert arbeidsmarked. Den økonomiske aktiviteten i Storbritannia er usedvanlig arbeidsintensiv sammenlignet med andre rike land. Denne modellen har sikret høy sysselsetting, men samtidig en stor andel jobber preget av lav produktivitet og lave lønninger. Dette gir opphav til det som kan kalles ”the working poor”—folk som er relativt fattige selv om de jobber. Ikke overraskende ser vi at Storbritannia har blant de største økonomiske forskjellene i Europa (målt ut fra ulikhet i inntekt).

Til slutt må nevnes de ekstreme regionale forskjellene. London er en av Europas rikeste regioner, mens andre deler av Storbritannia ligger på samme nivå som de fattigste delene av Slovakia og Portugal. Oppslutningen om Brexit var spesielt stor blant befolkningen som bor i de fattigere delene av landet.

 

“Ikke overraskende ser vi at Storbritannia har blant de største økonomiske forskjellene i Europa”

 

Disse egenskapene ved den britiske økonomiske modellen er ikke enkeltstående problemer, men ulike symptomer på den samme sykdommen. Og de er et resultat av en bestemt økonomisk politikk som har styrt landet i retning av en midt-atlantisk mellomvei mellom amerikansk markedsliberalisme og europeisk regulering og statlig kontroll.

For å si det på en annen måte: skal du endre på noe må du endre på mye. Og det er nettopp dette folkeavstemningen ga uttrykk for. Hvorvidt slike endringer vil finne sted avhenger både av hvordan Storbritannia forlater EU—altså hvilken framtidig tilknytning til EU som velges—og hvilke hjemlige tiltak britiske politikere iverksetter etter at landet har forlatt EU.

De deler av den britiske økonomien som gjør det bra for tiden er konkurransedyktige virksomheter i tjenestesektoren, ikke minst innen finans, og høyproduktive deler av industrien. Storbritannia produserte 1.75 millioner motoriserte kjøretøy i 2017, hvorav 80 prosent ble eksportert, i stor grad til andre EU-land.

Storbritannias sterkeste økonomiske sektorer har to fellestrekk: høy produktivitet og eksportrettet virksomhet. Disse to trekkene henger sammen. Høy produktivitet er både en forutsetning for og et resultat av eksport. Og de to trekkene er knyttet til en tredje faktor: begge sektorer er dypt integrert med den europeiske økonomien og EUs indre marked.

Arbeidsplasser i høyproduktiv industri og tjenestenæring er ikke bare gode britiske jobber, men kan like gjerne sees som gode europeiske jobber lokalisert i Storbritannia. Når britene forlater det europeiske fellesskapet står disse jobbene i fare for å flytte til andre deler av Europa. Konvensjonelle handelsavtaler kan ikke bringe disse jobbene tilbake. 

 

“Arbeidsplasser i høyproduktiv industri og tjenestenæring er ikke bare gode britiske jobber, men kan like gjerne sees som gode europeiske jobber lokalisert i Storbritannia.”

 

Dette er noe som er underkommunisert i debatten om britenes økonomiske utfordringer etter Brexit. Britisk produksjon baserer seg på ”den europeiske fabrikken”—det vil si forsyningslinjer som går på tvers av ulike europeiske land. Mest sannsynlig vil Brexit derfor skape problemer for nettopp de sektorene som er mest konkurransedyktige og der britene kan finne de beste jobbene.

Når det gjelder hvilken framtidig tilknytning britene vil ha til EU er det spesielt to ting vi bør se på: framtidens handelsrelasjoner og hvordan disse virker inn på strukturen til den britiske økonomien og (i mindre grad) framtidens migrasjonsmønstre mellom Storbritannia og EU.

 

“En ‘Chequers Brexit’ vil være gunstig for industrien, men ikke tjenestesektoren.”

 

Vi kan se for oss tre ulike former for Brexit. Det kan bli en myk Brexit som holder handelshindre på (nesten) samme lave nivå som i dag. Dette kan oppnås gjennom en EØS-avtale og en tollunion.

Alternativt kan det bli en hard Brexit i form av en konvensjonell frihandelsavtale. Dette vil bety tollgrenser og ”regulative” handelshindre, men ingen tollbarrierer. I dette tilfellet vil EU sette opp barrierer for å forhindre britiske varer og tjenester som ikke oppfyller krav til reguleringer i mottakerlandene.

En tredje mulighet er en halvmyk Brexit. Dette har vært den britiske regjeringens offisielle mål siden den kom opp med Chequers-planen i fjor sommer (oppkalt etter herregården der den britiske statsministeren avholder viktige møter). Denne planen søker å bevare friksjonsløs handel av varer, men ikke av tjenester.

 

“paradoksalt nok kan Brexit bety at Storbritannia blir tvunget til å bli mer som Europa”

 

En ”Chequers Brexit” vil være gunstig for industrien, men ikke tjenestesektoren. Et slikt utfall kan dermed være det som skal til for en rebalansering av den britiske økonomien og med det en delvis løsning på noen av dagens motsetninger i det britiske samfunnet.

For mer om hva som skal til og hvordan politikere kan legge til rette for en mer balansert økonomisk utvikling, kan du lese den fulle teksten publisert her. I dette essayet beskriver jeg hvordan britiske myndigheter kan stimulere til økte investeringer og derav høyere produktivitetsvekst i viktige deler av industrien.

For å oppnå en mer balansert og inkluderende britisk økonomi trenger vi en stat som er mer komfortabel med å ta i bruk virkemidler som påvirker den økonomiske strukturen. En mer aktiv stat betyr også et høyere nivå av skatter og offentlige utgifter. Begge aspekter ved en slik økonomisk politikk vil bety en økonomisk modell som ligner mer på den vi finner i andre europeiske land.

Paradoksalt nok har britenes deltagelse i det europeiske fellesskapet gjort det mulig for landet å innta en mellomposisjon mellom den europeiske og den amerikanske økonomiske modellen. Og paradoksalt nok kan Brexit bety at Storbritannia blir tvunget til å bli mer som Europa.

 

 

Martin Sandbu er bosatt i London og skriver for Financial Times. Artikkelen er en kortversjon av et essay, redigert og oversatt til norsk av Marius Gustavson. Essayet er å finne som et kapittel i Political Quarterly-publikasjonen Britain Beyond Brexit, redigert av Gavin Kelly og Nick Pearce. Du kan laste ned hele kapitlet her. Bildet viser Brexit Mural (Banksy) av Immanuel Giel. Bildet er modifisert av liberal.no og CC-BY-SA lisensiert.

Kapitalisme — 29. mars 2019 — Martin Sandbu