Myten om kåbbåykapitalisten

 
Cowboy.png
 
 

Kapitalismen har en mytologi, og i mer enn et halvt århundre har en av dens fremste helter vært den opprørske sigarettmakeren James B. Duke. Dukes risikofylte investering i nymotens maskinlagde sigaretter utkonkurrerte den dyre, håndrullede typen som konkurrentene tilbydde. Dukes grenseoverskridende innovasjon sikret ham kontrollen over det nasjonale, og etter hvert det globale sigarettmarkedet. Slik lyder i hvert fall sagnet om Dukes entreprenørskap som gjenfortelles utrettelig i historietidsskrifter, på handelshøyskoler og i media.

Problemet er at denne historien ikke er sann. Den er funnet opp av historikere på midten av 1900-tallet for å passe inn i økonomen Joseph Schumpeters teori om «kreativ ødeleggelse». Med utgangspunkt i forretningsverdens mytologi har vi i flere generasjoner lært å hylle innovasjon som selve motoren i kapitalismen, mens vi har vært blinde for hvordan Duke bidro til å gi mer makt til storindustrien.

Dukes egentlige ”innovasjon” fant ikke sted på 1880-tallet, da sigarettmaskinen forvandlet hvordan sigaretter ble produsert, men på 1890-tallet, da private selskaper frigjorde seg fra statlig regulering og radikalt omdefinerte sin egen juridiske stilling. 

 

“Kapitalismen har en mytologi, og i mer enn et halvt århundre har en av dens fremste helter vært den opprørske sigarettmakeren James B. Duke.”

 

I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen ble det tatt rettslige skritt for å utvide statsborgerskapet og tilhørende rettigheter til å gjelde alle mennesker født eller naturalisert i USA. De rettslige endringene ble nedfelt i det fjortende grunnlovstillegget og var først og fremst myntet på frigjorte slaver. Dukes American Tobacco Company (ATC) klarte likevel å vri den nye loven til også å gjelde private selskaper, og rettigheter som vanligvis berørte enkeltindivider gjaldt nå også bedrifter slik at de ble behandlet som private framfor offentlige institusjoner.

Frigjort fra tidligere rettslige og regulative hemninger, klarte ATC på rekordtid å sluke konkurrenter over hele verden, noe som sikret Duke enorm rikdom og makt. Disse endringene i selskapsretten, til tross for at de var svært omfattende og historisk enestående, endte opp med å bli ansett som så naturlige at de fort ble tatt for gitt. Og det som er «naturlig» og tatt for gitt er nærmest immunt mot kritikk.

Den episke fortellingen om Duke som heroisk entreprenør ble født og tok sine første skritt på Harvard Business School i årene etter andre verdenskrig, spesielt ved Research Center in Entrepreneurial History. Dette forskningssenteret ble grunnlagt i 1948 for å knytte sammen økonomer, bedriftshistorikere og handelshøyskolen. Joseph Schumpeter, som ble tilsatt som økonom på Harvard i 1932, var blant grunnleggerne av forskningssenteret.

Legenden om Duke var ikke et resultat av bevisst løgn, men av det ideologiske ekkokammeret ved forskningssenteret som kvelte kritisk diskusjon og etterrettelig historieforskning. 

 

“Den episke fortellingen om Duke som heroisk entreprenør ble født og tok sine første skritt på Harvard Business School i årene etter andre verdenskrig”

 

Schumpeter brukte aktivt forskningssenteret til å fremme arbeidet sitt om innovasjon som han hadde utviklet siden 1930-tallet. Skriftene hans fortalte om den kapitalistiske entreprenøren som en ukuelig antihelt som sikret nyskaping og framgang. Det var Schumpeter, ifølge økonomen Arthur Smithies, som gjorde entreprenøren til en glamorøs skikkelse, ved å skissere et nærmest messiaslignende bilde av entreprenøren som en figur som forviste forskansete forretningsmenn til historiens skraphaug.

Den nyskapende entreprenøren var ifølge Schumpeter den «mest rasjonelle og egoistiske av alle». Schumpeter var en ivrig rytter, og kanskje var han inspirert av den klassiske cowboyen; entreprenøren er nemlig «mer selvsentrert enn andre typer, fordi han beror mindre på tradisjon og sosiale forbindelser, og fordi hans fremste oppgave … ligger i å bryte opp gammel tradisjon og skape en ny en». Med andre ord, antisosiale og egoistiske entreprenører, som etterlater seg ødelagte markeder, tapte arbeidsplasser og svulmende monopoler, bør hylles framfor å beklages, for det er slik kapitalismen revitaliserer seg.

Etter råd fra kona si, som også var en respektert økonom, presenterte Schumpeter arbeidet sitt som en motpol til erkerivalen John Maynard Keynes, som var en talsmann for statlig regulering og offentlige inngrep. Det var i denne sammenhengen at Schumpeter kokte teoriene sine ned til konseptet «kreativ ødeleggelse» i mesterverket Capitalism, Socialism and Democracy. Schumpeter erklærte storslagent at kreativ ødeleggelse var selve livsnerven i kapitalismen. Den banebrytende entreprenøren er selve drivkraften for velferd og innovasjon og bør derfor gis frie tøyler til å utfolde seg og ikke bli lesset ned med reguleringer. Schumpeters ideal om den kompromissløse entreprenøren kastet glans over hans egne libertarianske og konservative synspunkter.

 

“Schumpeter erklærte storslagent at kreativ ødeleggelse var selve livsnerven i kapitalismen.”

 

Bedriftshistorie vokste fram som fag på 1930-tallet med det mål å beskytte det kapitalistiske systemet, og som andre på Harvards forskningssenter anså Schumpeter feltet som en plattform for å spre og allmenngjøre økonomisk teori. Han oppmuntret studenter og historikere til å «teste» teorien om kreativ ødeleggelse ved å ty til historiebøkene. Resultatet var en rekke artikler for Harvard Business Review som anvendte teorien om kreativ ødeleggelse på historiske entreprenører, blant dem Duke. 

Ikke overraskende «oppdaget» forskerne at Duke passet perfekt inn i Schumpeters modell for entreprenøren. Flere artikler fremmet en retorikk der Dukes personlige kvaliteter lovprises som kilden til tobakkselskapet ATCs suksess. «Duke illustrerer på klassisk vis hvordan innovasjon à la Schumpeter fungerer». Han var den «uredde opportunisten» som introduserte sigarettmaskinen som en ny produksjonsteknikk. Hans «snarrådighet» gjorde ham i stand til å forhandle fram lukrative avtaler for bruk av maskinene, og på grunn av sitt skarpe sinnelag sikret han ATC monopolmakt og markedsdominans over «sløve» konkurrenter.

Ingen av poengene til forfatterne av disse artiklene er særlig presise. Duke var ikke den første til å bruke sigarettmaskinen, og verken han eller noen andre i ATC hadde forhandlet fram de mest lukrative avtalene med maskinprodusentene. Historiearbeidet til disse artikkelforfatterne tilknyttet forskningssenteret for entreprenørhistorie bærer preg av slurv, og ingen av dem tok seg bryet med å oppsøke lett tilgjengelige primærkilder som enkelt kunne slått beina under påstandene deres. Likevel spredte myten om Duke seg som ild i tørt gress, og den ble stående uutfordret i førti år. 

Spørsmålet blir derfor hvordan Duke faktisk klarte å tilegne seg så mye makt, siden det beviselig ikke skjedde gjennom sigarettmaskinen. Faktum er at Duke og ATC var blant de første til å dra nytte av lovendringer i den amerikanske delstaten New Jersey som ga bedrifter praktisk talt frie tøyler til å gjøre som de ville. Fraværet av reguleringer og bedriftenes rettslige beskyttelse gjorde ATC i stand til å presse ut andre entreprenører fra markedet og etablere en monopolvirksomhet.

 

“New Jersey ble til bedriftenes Ville Vest”

 

ATCs største seier var at selskapet klarte å få rettslig beskyttelse under det fjortende grunnlovstillegget som gjorde det immunt mot kartellforebyggende lovgivning. Selv om slike virksomheter er vanlige i dagens amerikanske økonomi som er dominert av Amazon og Walmart, så var den typen forretningsvirksomhet som Duke drev med svært kontroversiell i sin tid, fordi den hindret konkurransen som var oppfattet som avgjørende for en sunn økonomi. Men lovene hadde allerede blitt skrevet og lovtolkingen sementert, slik at New Jersey ble til bedriftenes «Ville Vest». 

Ironien i det hele er at selv om det fjortende grunnlovstillegget var ment til å styrke afro-amerikaneres rettigheter, bidro det til at store selskaper fikk beskyttelse mens afro-amerikanere ble stadig mer marginalisert etter som de rasistiske Jim Crow-lovene ble vedtatt i delstatsforsamlinger og føderalt godkjent i 1896.

Historien om Duke og om den ukuelige entreprenøren som kapitalismens helt påvirker våre felles forestillinger like mye som den påvirker den virkelige verden. Tross reguleringer, selskapsrett og forestillinger om bedrifters samfunnsansvar som vokste fram på 1900-tallet, så gjør ideen om at bedrifter er private og ikke allmenne institusjoner det vanskelig å argumentere for at de har substansielle forpliktelser til fellesskapet. 


Nan Enstad er professor i historie ved University of Wisconsin, Madison og forfatter av boka Cigarettes Inc.: An Intimate History of Corporate Imperialism

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Boston Review og den er redigert ned til en kortversjon og oversatt av Tor Frøytvedt Dahl. Bildet er tatt av Vidar Nordli-Mathisen og er redigert av liberal.no.


Kapitalisme - 4. juni 2019 - Nan Enstad