Det nye politiske landskapet

 
Politikk (2).png
 
 

“Peak populism” og ”grønn bølge” var begreper som mange politiske kommentatorer brukte for å oppsummere resultatet av det europeiske parlamentsvalget tidligere i år. Grønne partier har nå 69 parlamentsseter, opp fra 51, mens høyrepopulister har økt sin andel av velgerne fra 20 til 25 prosent. En viktig konsekvens av dette er at de moderate venstre- og høyrepartiene ikke lenger har flertall i det europeiske parlamentet — for første gang siden direkte valg ble innført i 1979.

Hvordan kan vi forstå disse utviklingstrekkene? Selv om høyrepopulistiske og grønne partier ofte sees som politiske motsetninger, har de også likhetstrekk. Begge er det statsvitere betrakter som nisje-partier: de henter sin styrke fra tilknytning til en bestemt sak — innvandring for høyrepopulistiske partier og miljø for grønne partier. 

Les hva Sheri Berman skriver om populismens årsaker.

De grønne partienes framgang blir forklart ut fra framveksten av postmaterielle verdier, mens populismens suksess gjerne blir sett som en reaksjon på økt innvandring. Selv om slike forklaringer kan virke intuitive er de i beste fall et utgangspunkt for hvordan vi kan gjøre rede for framveksten av grønne og populistiske partier.

 

“Selv om høyrepopulistiske og grønne partier ofte sees som politiske motsetninger, har de også likhetstrekk.”

 

Postmaterielle verdier har blitt stadig mer framtredende i de vesteuropeiske landene de siste tiårene, men grønne partier har kun blitt betydelige politiske partier i noen av disse landene. Og de landene der de grønne partiene står sterkest, slik som i Tyskland, er ikke nødvendigvis de mest postmaterielle landene. (De mest postmaterielle landene er sannsynligvis de skandinaviske.)

Likeledes er det lite sammenheng mellom antall innvandrere, rasistiske og nasjonalistiske holdninger og hvor sterkt populismen står når vi sammenligner europeiske land. Innvandring, rasisme og nasjonalisme kan heller ikke redegjøre for populismens framvekst over tid: folk har blitt mer positive til innvandring og rasismen har blitt svekket i store deler av Europa de siste tiårene, samtidig som populismen har styrket seg.

Les Sheri Bermans artikkel om trusselen mot det liberale demokratiet.

De etablerte, moderate partiene håper på å holde på sine velgere ved å tilpasse sin egen politikk til nisjepartienes politikk. Men en slik strategi virker best i starten. Når et nisjeparti ”eier” et saksområde vil en slik strategi kunne virke mot sin hensikt.

 

“folk har blitt mer positive til innvandring og rasismen har blitt svekket i store deler av Europa de siste tiårene, samtidig som populismen har styrket seg”

 

Når et nytt saksområde som miljø eller innvandring dukker opp på den politiske dagsorden gir det mening for et dominerende parti å forhindre et nytt nisjeparti fra å ta eierskap til saksområdet. Vi ser eksempler på land der den moderate høyresiden tidlig skiftet til en mer restriktiv innvandringspolitikk og åpent kom den nasjonalistiske delen av velgerne i møte – og der høyrepopulismen har vært mindre framgangsrik.

Men en slik strategi er mest effektiv i starten før nisjepartiet klarer å etablere seg som en troverdig forkjemper for saksområdet. Når nisjepartiet ”eier” saksområdet, vil alt som setter søkelyset på saksområdet styrke nisjepartiet og svekke de etablerte, moderate partiene. 

 

“Selv om miljøutfordringer og innvandringsmotstand er reelle problemstillinger, kan de ikke i seg selv forklare ‘peak populism’ og den ‘grønne bølgen’ i Europa.”

 

Selv om miljøutfordringer og innvandringsmotstand er reelle problemstillinger, kan de ikke i seg selv forklare “peak populism” og den “grønne bølgen” i Europa. Hvordan de andre partiene oppfører seg er helt avgjørende. Framgangen til populistiske og grønne partier kan ikke forstås uten å se på hva de moderate venstre- og høyrepartiene gjør. 

Der populistiske og grønne partier har etablert seg som gjeldende maktfaktorer, har det politiske landskapet og konkurransen partiene i mellom endret seg. Hvordan den politiske maktkampen utfolder seg i framtiden vil derfor avhenge av hvordan grønne, populistiske, sosialdemokratiske, kristendemokratiske og andre partier er i stand til å holde sine egne saksområder oppe i den politiske debatten. 


Sheri Berman er professor i statsvitenskap ved Barnard College (Columbia University) og forfatter av boka Democracy and Dictatorship in Europe: From the Ancien Régime to the Present Day.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk hos Social Europe. Artikkelen er redigert og oversatt til norsk av liberal.no. Du kan lese den fulle artikkelen her. Bildet er tatt av Markus Spiske og er redigert av liberal.no.


Demokrati - 19. august 2019 - Sheri Berman