Trusselen mot det liberale demokratiet kommer innenfra

 
Demokrati (2).png
 
 

Kommunismens kollaps mot slutten av det forrige århundret førte til en seiersrus for det liberale demokratiet. I dag er rusen ebbet ut og erstattet av en eksistensiell angst.

Robert Kagan publiserte nylig et essay i The Washington Post der han skriver om nettopp dette og vektlegger hvordan autoritære ledere gjør seg stadig mer gjeldende på den internasjonale arenaen (“The strongmen strike back”). Men på samme måte som den tidligere optimismen dekket over viktige underliggende realiteter, så forstyrrer dagens pessimisme vårt bilde av hva som faktisk foregår.

Globalt sett står demokratiet fortsatt sterkt. Det er riktig at demokratiet står stilt overfor store utfordringer, men de største utfordringene kommer ikke utenfra, slik Kagan hevder — fra autoritære regimer som gjør seg stadig mer gjeldende — men innenfra, fra sviktende vestlige eliter.

 

“Antall demokratier er i dag nært et historisk høydepunkt.”

 

La oss først se på påstanden om at autoritære regimer gjør seg stadig mer gjeldende (såkalt ”resurgent authoritarianism”). Det er lite hold i dette argumentet. Antall demokratier er i dag nært et historisk høydepunkt. På starten av 1900-tallet var det 11 demokratier, i 1920 var det 20, i 1940 var det 9, i 1970 var det 32, ved årtusenskiftet 77, og i 2018 var det 116 demokratier på verdensbasis.

kilde: https://ourworldindata.org/democracy

Dagens autoritære regimer er også mindre autoritære enn sine forgjengere, ifølge ny forskning fra Anna Lührmann og Staffan I. Lindberg publisert i tidsskriftet Democratization. På 1900-tallet var lukkede og undertrykkende diktaturer de mest vanlige formene for autoritære regimer. Dagens form for autoritære regimer er gjerne land med delvis demokratiske valg, som gir noe rom for sivilsamfunnet og som har et til dels fungerende rettssystem, slik som Orbans Ungarn og Erdogans Tyrkia.

Hvis vi skal vurdere demokratiets stilling i dag, må vi se det i et historisk perspektiv. I Europa startet kampen for demokratiet i 1789 med den franske revolusjonen. De neste 150 årene fant det sted mange overganger til demokratisk styre i Frankrike og andre europeiske land, men de fleste forsøk på demokratisering slo feil. Det var først etter andre verdenskrig at det liberale demokratiet ble den dominerende styringsformen i Vest-Europa og mot slutten av århundret i Sør-Europa.

 

“Det var først etter andre verdenskrig at det liberale demokratiet ble den dominerende styringsformen i Vest-Europa”

 

Veien til det liberale demokratiet har alltid vært brokete og lang. Det at land uten lang erfaring med liberalisme eller demokrati — slik som Russland, Ungarn og Polen — har møtt på store utfordringer med å bygge velfungerende demokratier er beklagelig, men burde ikke komme som noen stor overraskelse.

Det som burde overraske oss er de problemene det liberale demokratiet står overfor i de vestlige landene, der denne styringsformen lenge har blitt tatt for gitt. Men disse problemene er i hovedsak ikke forårsaket av en ”gjenoppvåknende autoritarianisme”.

Kagan hevder at de autoritære tendensene i verden representerer en eksistensiell trussel fordi de autoritære regimene ”er mektigere i dag enn det de var” i fortiden. “Kommunikasjonsteknologiske nyvinninger” har, ifølge Kagan, gjort disse regimene i stand til i større grad å kontrollere sine egne samfunn og destabilisere andre lands demokratier, og de kan by på en ”kraftfull anti-liberal” ideologi.

 

“Veien til det liberale demokratiet har alltid vært brokete og lang.”

 

Det er vanskelig å se på hvilken måte dagens autoritære regimer er mektigere enn sine forgjengere. Er Putins Russland virkelig en større utfordring enn trusselen fra Sovjetunionen? Og er det virkelig slik at Putin og andre autoritære ledere aktivt søker å undergrave demokratiet i andre land, slik Kagan hevder?

Det disse regimene søker er å sikre seg vennlig stilte regimer, spesielt i sine egne interessesfærer, uavhengig av politisk orientering, slik USA gjorde under den kalde krigen — og slik USA synes å gjøre i dag under ledelse av president Trump.

Påstanden om at ny kommunikasjonsteknologi gir autoritære regimer en større grad av sosial kontroll enn tilsvarende regimer i fortiden mangler historisk perspektiv. Er det virkelig slik at Xi Jinpings manipulering av innbyggernes nettilgang gir ham mer kontroll over Kina enn det Mao hadde med sine røde garder? 

Hva angår de autoritære regimenes ”kraftfulle anti-liberale” ideologi: Det er riktig, som Kagan sier, at 1800-tallets autoritære regimer fremmet en anti-liberal ideologi som søkte å vende samfunnet tilbake til mer tradisjonelle former der ”naturlige hierarkier og guddommelige autoriteter [...] virket inn på alle aspekter av innbyggernes liv”. Det er også riktig at 1900-tallets fascister og kommunister fremmet kraftfulle verdensanskuelser. Dagens autoritære regimer kan ikke måle seg med disse regimene i så måte.

 

“Tiår med relativ stabilitet har gjort at mange innbyggere i de liberale landene har tatt systemet for gitt.”

 

Xi, Putin, Orban og andre autoritære ledere rettferdiggjør ikke sin egen makt med løfter om en bedre verden. De rettferdiggjør sine regimer på et mer pragmatisk grunnlag: de lover bedre resultater enn alternativet, og alternativet er det liberale demokratiet.

Dette leder oss mot dagens demokratiske problemer. Det liberale demokratiet er sart og sårbart. Tiår med relativ stabilitet har gjort at mange innbyggere i de liberale landene har tatt systemet for gitt.

På slutten av 1900-tallet fikk anti-liberale krefter stadig større oppslutning, slik Kagan påpeker, blant deler av venstresiden i de vestlige landene — og i enda større grad på høyresiden — noe som har svekket demokratiets stilling og åpnet opp for at undergravende krefter som Putin har kunnet utnytte seg av situasjonen. Men mesteparten av skylden for det svekkede demokratiet er nok å finne hos politikere og andre eliter som synes å ha glemt hva som skal til for å få sine egne land til å virke på en velfungerende måte.

 

“Hvis vi skal vurdere demokratiets stilling i dag, må vi se det i et historisk perspektiv.”

 

I USA har det politiske systemet blitt undergravet av partipolitisk motivert justering av valgkretser (“gerrymandering”), tiltak som søker å forhindre visse velgergrupper fra å stemme og innflytelsen til storkapitalen og de mest velstående innbyggerne.

Tilgangen på utdanning, helse og andre offentlige tjenester har blitt svekket. Samfunnet har blitt stadig mer preget av økonomiske, etniske og geografiske skillelinjer. Og den amerikanske økonomien har utviklet seg på en slik måte at de rikeste har tjent mest på hvordan systemet fungerer. Slike utviklingstrekk har svekket det amerikanske demokratiet innenfra.

 

“Hvis vi ønsker å sikre og styrke demokratiet, er den beste strategien å revitalisere våre egne demokratier innenfra”

 

I etterkrigstiden fremsto velfungerende vestlige demokratier som fyrtårn for innbyggere i autoritære land verden over. I dag synes lyset å være på sparebluss, og dagens autoritære ledere har på utspekulert vis utnyttet seg av disse demokratienes svakheter for å fremme sine egne interesser.

Til tross for dette står demokratiet fortsatt sterkt, globalt sett. Hvis vi ønsker å sikre og styrke demokratiet, er den beste strategien å revitalisere våre egne demokratier innenfra, framfor å rette søkelyset mot ytre trusler.


Sheri Berman er professor i statsvitenskap ved Barnard College (Columbia University) og forfatter av boka Democracy and Dictatorship in Europe: From the Ancien Régime to the Present Day.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i The Washington Post og er redigert og oversatt av Marius Gustavson. Bildet er tatt av Claire Anderson  og er redigert av liberal.no.


Demokrati - 24. april 2019 - Sheri Berman