Populismens årsaker er komplekse

 
Politikk.png
 
 

I sin iver etter å forstå populismens framvekst har samfunnsvitere og samfunnsengasjerte innbyggere ofte omfavnet enkle forklaringer. For en bedre forståelse bør vi se på politikkens “etterspørselsside” og “tilbudsside”.

Økonomer vektlegger gjerne økonomisk misnøye for å forklare populismens framvekst og framhever faktorer som globalisering, stagnerende inntekter og økt ulikhet. Andre utviklingstrekk de peker på er bortfallet av godt betalte industriarbeidsplasser og et stadig større geografisk gap mellom dynamiske metropoler og stagnerende småbyer, noe som gjør at stadig flere velgere føler seg glemt av storsamfunnet. Finanskrisen forsterket disse trekkene og utviklingen har skjøvet stadig flere velgere ut i periferien av det politiske spekteret.

Samfunnsvitere, spesielt de som forsker på USA, legger gjerne vekt på sosial misnøye. Blant faktorene de trekker fram i sine forklaringer er hvordan innvandring og mobiliseringen av kvinner og minoritetsgrupper har utfordret sosiale hierarkier basert på kjønn og etnisitet. Dette har skapt en motreaksjon, spesielt blant hvite menn. Ifølge denne forståelsen førte ”flyktningkrisen” i Europa og valget av USAs første afroamerikanske president til at mange velgere følte seg truet og forarget. De stemte derfor på populister som ga løfter om å beskytte deres interesser.

Les Sheri Bermans artikkel om trusselen mot det liberale demokratiet.

Forklaringer som vektlegger sosial og økonomisk misnøye gir viktig innsikt i populismens økte popularitet. I realiteten spiller begge sett av faktorer inn og virker sammen på komplekse måter. For eksempel er det vanligere å legge skylden på innvandrere og minoriteter når økonomien sliter. Sosiale verdier og preferanser er også påvirket av innbyggeres økonomiske stilling og sosiale kontekst. Ikke overraskende er den ”nye” middelklassen, som lever i et mangfoldig og urbant miljø, sosialt progressiv. Arbeiderklassevelgere er på sin side mer sosialt konservative.

Vi må også se på tilbudssiden av politikken 

Forklaringer som vektlegger sosial og økonomisk misnøye ser kun på politikkens ”etterspørselsside”. Dette gir oss bare en del av bildet. Misnøye, i likhet med holdninger og preferanser mer generelt, kan ikke overføres direkte til politiske preferanser. Denne type følelser blir kun politisk potente når de mobiliseres av politikere og politiske partier. For å forstå populismen må vi, med andre ord, også se på politikkens ”tilbudsside”: hvordan politikere, partier og andre politiske aktører posisjonerer seg.

De populistiske partienes evne til å mobilisere misnøye avhenger av hvordan de presenterer seg for sine potensielle velgere. Mange populistiske partier har røtter i nyfascistiske og andre antidemokratiske bevegelser, men slike partier har gjennomgående blitt avvist av velgerne. Det var først da disse partiene modererte seg at deres oppslutning steg; da de ble fremmedfiendtlige framfor fascistiske og i noen tilfeller hevdet å være forkjempere for demokratiet. Evnen eller viljen til å tilby enkle svar på komplekse problemer har bidratt til disse partienes suksess.

kilde: https://populismindex.com

Men vi kan ikke bare se på de populistiske partiene. Deres suksess avhenger også av hva de andre partiene gjør. Noen mener det spiller en rolle hvorvidt de tradisjonelle partiene ignorerer, avviser eller imøtekommer de populistiske partienes kjernesaker. Viktigere er nok hvordan de tradisjonelle partiene presenterer sin egen politikk. Forskere har funnet ut at populistiske partier får framgang jo mer overlappende den politiske plattformen til den moderate høyresiden og den moderate venstresiden er.

En lite tydelig venstreside

Da de moderate venstrepartiene beveget seg inn mot midten i den økonomiske politikken, mistet de mer og mer grepet om arbeiderklassen. Høyrepopulistiske partier har på sin side beveget seg til venstre i den økonomiske politikken for å trekke til seg arbeiderklassevelgere.

Samtidig som den økonomiske profilen til de moderate venstrepartiene ble mindre klar, ble tendensen til å vektlegge sosiale framfor økonomiske spørsmål stadig mer framtredende. En gruppe forskere har konkludert: Når venstrepartier omfavner markedsvennlige, nyliberale reformer visker man ut skillelinjene i den økonomiske politikken. Dette gir de politiske partiene incentiver til å skape ”en enkel og kraftfull sosiokulturell skillelinje for å få fram forskjellene i partienes politiske programmer og bruke disse til å trekke til seg velgere.” En annen forskningsrapport viser hvordan partier i stadig større grad vektlegger ikke-økonomiske spørsmål etter hvert som de blir mer og mer like i den økonomiske politikken.

Vektleggingen av sosiale spørsmål knyttet til identitet, innvandring, multikulturalisme etc. spiller ballen over til de nye venstrepartiene (slik som miljøpartiene) og til høyrepopulistene, fordi disse spørsmålene blir forbundet med disse partiene og deres kjernevelgere. Progressive velgere med høy utdanning blir tiltrukket av de nye venstrepartiene, mens velgere fra lavere middelklasse og arbeiderklassen blir tiltrukket av de høyrepopulistiske partiene.

Albert Einstein har sagt at “politikk er mer komplisert enn fysikk”. Han tenkte på hvor vanskelig det er å finne løsninger på presserende politiske problemer. Men utsagnet kan like gjerne vise til hvor vanskelig det kan være å forstå politiske fenomener. Enkle forklaringer kan virke tilfredsstillende, men for å forstå populismen må vi omfavne kompleksiteten rundt dette fenomenet og hente innsikter fra ulike faglige perspektiver.


Sheri Berman er professor i statsvitenskap ved Barnard College (Columbia University) og forfatter av boka Democracy and Dictatorship in Europe: From the Ancien Régime to the Present Day.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk hos Social Europe. Artikkelen er redigert og oversatt til norsk av liberal.no. Du kan lese den fulle artikkelen her. Bildet er tatt av Luther Bottrill og er redigert av liberal.no.


Demokrati — 6. mai 2019 — Sheri Berman