To visjoner for Europa

 
Triumfbuen (kvadrat).png
 
 

Verden er inne i en brytningstid der gamle regler og maktbalanser utfordres. Dette vil ha store konsekvenser for rollen Den europeiske union kan spille i verden, men gamle krefter i Europa stritter imot. 

Trump-administrasjonen har de siste årene rokket ved flere grunnleggende antagelser ved den internasjonale orden, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Trusselen om handelskriger har tilspisset relasjonen til Kina, Europa og USAs nordamerikanske naboer. Og ved å bryte med den iranske atomavtalen og knytte sterkere bånd til autoritære regimer i Midtøsten har administrasjonen skapt større spenning i regionen samtidig som man har stilt europeiske politiske ledere i en vanskelig stilling.

Det er kanskje ingen overraskelse at det er USA, verdens ledende makt, og Kina, verdensøkonomiens største suksess de siste tiårene, som kjemper om å definere hvilken vei verden vil ta framover. Kina bruker sitt enorme handelsoverskudd til å sikre økonomisk innflytelse i Europa og resten av verden, mens USA bruker kombinasjonen av sin overlegne militærmakt og tilgangen på amerikanske markeder til å presse fram sin vilje.

Samtidig som de to geopolitiske kjempene tyr til ulike virkemidler for å forandre på hvordan verden ser ut, befinner Europa seg på sidelinjen og skuer ut på det som skjer.

Den mest betydningsfulle utenrikspolitiske beslutningen fra den amerikanske administrasjonen har vært å gå hardt ut mot Kina, som Trump mener har svindlet USA i årevis. Selv om mange frykter de langsiktige virkningene av en handelskrig, mener også mange at Trump gjør rett i å utfordre Kinas privilegerte rolle i verdensøkonomien. 

Den politiske kommentatoren Thomas Friedman skriver i New York Times at selv om Trump kanskje ikke er presidenten Amerika fortjener, så er han presidenten Kina fortjener. Han mener det er på tide at Kina begynner å respektere internasjonale regler for handel og vandel, og at kinesiske og amerikanske bedrifter kan konkurrere på like vilkår.

 

“Selv om mange frykter de langsiktige virkningene av en handelskrig, mener også mange at Trump gjør rett i å utfordre Kinas privilegerte rolle i verdensøkonomien.”

 

På et arrangement i regi av den Norske Atlanterhavskomité, argumenterte nylig professor Stein Ringen for følgende: årsaken til at Kinas utfordring av vestlige verdier ikke møtes på en skikkelig måte er at de liberale demokratiene ikke har klart å «finne en felles stemme» overfor Kina. 

Et godt eksempel på dette så vi sist vinter da de europeiske togprodusentene Siemens og Alstom ville slå seg sammen. Denne sammenslåingen fikk støtte fra den franske finansministeren Bruno Le Maire, president Emmanuel Macron og ALDE-leder Guy Verhofstad som ønsker at Europa skal kunne bygge opp egne aktører som kan hamle opp med kinesiske og amerikanske industrikjemper. EU-Kommisjonen, med Margrethe Vestager i spissen, stoppet sammenslåingen på bakgrunn av konkurranselovgivning.

Dette går til kjernen av et av de viktigste strategiske valgene EU står overfor. Feiden speiler en dypere uenighet om hvilken rolle EU skal ha; en intern lovgiver i Europa eller en aktiv spiller på verdensarenaen. Førstnevnte perspektiv vektlegger en videreføring av et EU som bryr seg om klassiske reguleringsområder som konkurranselovgivning. Sistnevnte ønsker nye tanker rundt for eksempel nærings- og geopolitikk når Kina utvikler og får tak i bedre og ny teknologi.

 

“Feiden speiler en dypere uenighet om hvilken rolle EU skal ha; en intern lovgiver i Europa eller en aktiv spiller på verdensarenaen.”

 

De to visjonene for Europa og europeisk næringspolitikk har vist seg også i kampen om topposisjoner i kjølvannet av EU-valget. Der mer tradisjonelle stemmer ville støtte opp om toppkandidaten Manfred Weber, ville andre ha et mer ambisiøst program enn det han står for. Macron kjempet for en europeisk leder med tyngde – han gikk til og med så langt at han ville ha støttet Merkels eget kandidatur om det kom til stykket.  

Feiden endte med at Ursula von der Leyen, en dreven tysk politiker med omfattende internasjonalt nettverk, ble valgt til kommisjonspresident med en margin på ni stemmer. Hun representerer et slags kompromiss, noe som var tydelig allerede i hennes første tale til Europaparlamentet der hun lanserte en «Green Deal» til lunken mottakelse fra de som støtter en «Green New Deal». 

Synet på næringspolitikk og hvem som skal lede EU inn i framtiden splitter de to store europeiske lederne Angela Merkel og Emmanuel Macron. Merkel er skeptisk til aktiv næringspolitikk og store prosjekter i regi av Brussel, mens Macron vil omforme unionen i tråd med det han ser på som verden av i morgen. 

 

“Synet på næringspolitikk og hvem som skal lede EU inn i framtiden splitter de to store europeiske lederne Angela Merkel og Emmanuel Macron”

 

Merkels linje har lenge vært at Europas autoritet skal bygges på grunnlag av samarbeid mellom enkelte lands regjeringer, ikke gjennom sentrale organ som EU-parlamentet eller kommisjonen. Da er det lite rom for Macrons visjon om et EU som tilrettelegger for at europeiske aktører kan ta en større del i et geopolitisk storspill. 

Striden internt i EU dreier seg altså om motstridende syn på hvilken vei det europeiske samarbeidet bør ta hvis Europa skal kunne hevde seg som en internasjonal aktør. 

Det som er klart er at Macrons europeiske prosjekt er mer ambisiøst enn Merkels. Hvis han lykkes kan det varsle en ny rolle for EU i verden - et Europa som i større grad kan hevde seg når det blir spent i Midtøsten eller i møte med et framvoksende Kina. Men det er mange hindre i veien. Selv om en ny konkurranselovgivning kanskje ikke er det området euroskeptikere og ytre-høyre-partier vil protestere mest mot, så henger viljen til tettere europeisk samarbeid i en tynn tråd.

Og mens Europa sliter med å finne sin egen stemme, fortsetter Kina å sikre sin innflytelse i verden og USA bygger stadig nye koalisjoner i Midtøsten


Tor Frøytvedt Dahl studerer for tiden politisk økonomi ved UC Berkeley og har tidligere studert ved Sciences Po Paris.

Bildet er tatt av Dimon Blr og er redigert av liberal.no.


Geopolitikk - 18. juli 2019 - Tor Frøytvedt Dahl